Festmiddag med bismak

Publisert:

Vi er heldige som har en kulturminister som oppriktig brenner for kulturen og har god kjennskap til feltet og utfordringene. Et samlet kulturliv har derfor hatt høye forventninger til kulturminister Trine Skei Grandes første kulturbudsjett. Så hvorfor er det ikke mer jubel?


På mange måter innfrir kulturministeren forventningene. Statsbudsjett 2019 viser en økning på 640 millioner kroner til kultur. Det plusses på småsummer på riktige steder.

Momskompensasjonsordningen får et løft, Kulturfondet øker, det satses stort på kulturbygg, og filmmiljøet får en «filmpakke» som gir dem tilbake den reduksjonen de har opplevd de senere årene. Kulturministeren gjør mye riktig, og understreker samtidig at «det ikke er alt man får gjort i sitt første budsjett». Det gjør det vanskelig å være negativ til årets kulturbudsjett.


Når festmiddagen er over

Virke Kultur samler bredden i kulturlivet, fra det frie feltet, musikklivet, film og kino, kunstnerorganisasjonene og museene. De aller fleste er avmålte. Det føles som om luften har gått ut av den svære ballongen med forventninger. Det er en positiv dreining og vi føler oss på mange måter invitert til en festmiddag, men samtidig er det med bismak vi sitter til bords og tenker på morgendagen. Når driften skal ivaretas.

For, selv om det i statsbudsjett 2019 presenteres en viktig satsing på kulturbygg, får de aller fleste museene, organisasjonene, og tilskuddsordningene en realnedgang i den offentlige støtten. Prioriteringene i kulturbudsjettet innebærer at det i 2019 vil bli litt strammere økonomiske rammer for de aller fleste. Litt mindre penger til å skape aktivitet. En liten realnedgang er kanskje ikke så alvorlig, men når denne nedgangen kommer for femte år på rad, merkes den godt.

Et politisk valg

Strammere økonomiske rammer betyr mindre kultur. Et arbeidsuhell eller resultat av beinhard prioritering? Nei, dette er villet politikk.

Regjeringen har valgt å overføre avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen også til tilskuddsmottakere og ordninger på kulturbudsjettet. Dette var en reform som skulle bidra til å effektivisere offentlig sektor, der man hvert år reduserer bevilgningene over hele linja i statlig sektor med 0,5 prosent. Dette har Regjeringen valgt å overføre også til kulturbudsjettet.

Hva betyr dette for fremtidens kulturbudsjetter? Hvis utgangspunktet er en realnedgang over hele linja, vil det heretter bli mye jubel over å stå på stedet hvil. Er dette bra nok? Hvordan kan vår svært kulturinteresserte kulturminister tro at vi vil få bedre kultur så lenge kulturlivet selv bare effektiviserer? At tilskuddsordningene blir bedre når - ikke bare forvaltningen av midlene - men også totalrammene årlig reduseres? Dette er ikke å ta kulturlivets behov på alvor, tross invitasjoner til flotte middager.

Vi håper derfor reformen heretter forbeholdes feltet den var tiltenkt, slik at ikke kulturlivet blir taperen når hverdagen kommer.

Dette innlegget ble først publisert i Dagsavisen/ Nye Meninger