Pandemi-hjemmekontor gir ikke krav på skriftlig avtale

Under pandemien har mange arbeidstakere blitt sendt på hjemmekontor etter pålegg fra myndighetene, begrunnet i smittevern. Denne store endringen i hvordan arbeid utføres har gjort at mange har stilt spørsmål om hjemmekontorforskriften fra 2002 også gjelder for hjemmekontor pålagt ut fra smittevernhensyn. Hvis forskriften gjelder, kreves det at arbeidsgiver og arbeidstaker inngår en skriftlig avtale om dette. Denne avtalen skal blant annet fastsette omfanget av bruk av hjemmekontor, arbeidstid, eiendomsrett til utstyr, forventet varighet og oppsigelsesadgang. Virke mener at forskriften ikke kommer til anvendelse når hjemmekontor kreves ut fra smitteverntiltak.

Mer om hjemmekontorforskriften fra 2002 finner du her

Kortvarig eller tilfeldig

Forskriften gjelder for arbeid som utføres i arbeidstakers hjem, men ikke om dette er «kortvarig eller tilfeldig». Forarbeidene nevner at forskriften for eksempel ikke vil gjelde for arbeidstaker som «leilighetsvis tar med seg arbeid hjem, f.eks. dokumenter som skal leses mv.» Videre står det at «Forskriftsutkastet forutsetter at arbeidet som utføres i eget hjem må være avtalt som en fast ordning.» At noe er «tilfeldig» vil etter en alminnelig språklig forståelse bety noe som ikke er planlagt, at det er noe som ligger utenfor partenes kontroll. Det er tilfellet for myndighetspålagt hjemmekontor.

Arbeids- og sosialdepartementet har nylig forfattet et notat som antyder at hjemmekontor under korona omfattes av forskriften. Dette notatet er ikke publisert på regjeringens hjemmesider, og vi oppfatter dette som et internt notat sendt partene i arbeidslivet i forbindelse med samtaler om mulig endring i hjemmekontorforskriften. Virke mener at notatet har liten rettskildemessig vekt, og er uenig i vurderingene som gjøres.

Forskriften forutsetter frivillighet

Da hjemmekontorforskriften ble fastsatt i 2002, var hjemmekontor lite utbredt. Arbeidstakerne som typisk ble omfattet av forskriften hadde ofte høy utdanning og utførte i stor grad selvstendig arbeid. Ut fra forarbeidene kan en lese at ønske om bruk av hjemmekontor typisk var initiert av arbeidstaker.

Forskriften bygger slik på en forutsetning om at arbeidsgiver skal ha mulighet til å innvilge eller å avslå en forespørsel om hjemmekontor. Forskriften legger til grunn at hjemmekontor er noe som avtales mellom partene:

«Forskriften forutsetter at arbeidet som utføres i eget hjem må være avtalt som en fast ordning. En arbeidstaker som leilighetsvis tar med seg arbeid hjem vil ikke bli omfattet av forskriften. Arbeidsgiver og arbeidstaker har full fleksibilitet mht. å velge hvor stor del av det totale ansettelsesforholdet som skal utføres i arbeidstakers hjem.»

Partene skal altså ha full fleksibilitet til å bli enige om det i det hele tatt skal være adgang til hjemmekontor. Dersom hjemmekontor avtales, så kan partene velge hvor stor del av arbeidet som skal gjøres hjemmefra.

Skriftlig avtale

En av hovedbestemmelsene i forskriften er at det skal det inngås en skriftlig avtale med den ansatte om hjemmearbeidet. Om innholdet i avtalen sier forarbeidene dette:

«Partene i arbeidsforholdet står fritt til å bestemme innholdet i de enkelte punktene. Det innebærer blant annet at avtalen i forhold til omfanget av hjemmearbeidet kan innebære alt fra at det skal arbeides hjemme bestemte dager i uken, at en viss prosent av det totale arbeidsforholdet skal utføres hjemme eller for eksempel at det er opp til arbeidstaker å bestemme når og hvor mye det skal arbeides hjemme.»

Denne grunnleggende friheten som partene selv skal har til å avgjøre om de ser seg tjent med å inngå en avtale eller ei, blir illusorisk i en situasjon der behovet for å inngå avtalen skyldes forhold de selv ikke rår over.

Under pandemien har det kommet krav fra enkelte ansatte om at arbeidsgiver skal dekke strøm og slitasje på hjemmet med henvisning til at det skal inngås «avtale». Slike krav er det ikke dekning for, men illustrerer at bestemmelsen om at det skal inngås avtale ikke passer for situasjonen der hjemmekontor er pålagt ut fra smittevernhensyn. For eventuelt fritt kunne velge å inngå en avtale må arbeidsgiver ha en reell mulighet til å vurdere om betingelsene hjemmekontor innvilges på er akseptable eller ikke. Denne valgfriheten foreligger ikke når selve kravet om at ansatte skal jobbe hjemmefra stilles av myndighetene.

Et annet avtalepunkt, er muligheten for å si opp avtalen om hjemmekontor. Dersom oppsigelsesadgangen ikke er særskilt regulert i avtalen, viser forarbeidene til at arbeidsgiver i visse tilfeller må kunne bringe hjemmearbeidsforholdet til opphør ut fra arbeidsgivers styringsrett. Dette forutsetter at en eventuell hjemmekontorordning eller lengden på denne er opp til arbeidsgiver, noe som heller ikke vil være tilfelle for hjemmekontor pålagt ut fra smittevernhensyn.

En felles dugnad

I dagens situasjon med myndighetspålagt hjemmekontor er det liten eller ingen grad av frivillighet verken fra arbeidsgiver eller arbeidstaker. Dersom det i en slik situasjon kreves at det inngås en avtale, blir spørsmålet - hva gjelder om partene ikke blir enige?

Siden varigheten av bruk av hjemmekontor i dagens situasjon ikke er noe som avgjøres av hverken arbeidsgiver eller arbeidstaker er det heller ikke mulig for partene å bestemme at avtalen med hjemmekontor skal kunne sies opp, og at den ansatte kan returnere til sitt faste arbeidssted.

Forskriftens krav om individuelle, skriftlige avtaler med den enkelte arbeidstaker vil belaste arbeidsgivere på en uhensiktsmessig måte. Som nevnt over er forskriften beregnet på frivillige ordninger der den enkelte arbeidsgiver står fritt til å innvilge eller avslå en forespørsel om hjemmekontor. Dersom arbeidsgivere nå skulle være forpliktet til å inngå slike avtaler for alle sine ansatte på hjemmekontor, vil det medføre store administrative utfordringer i en allerede svært utfordrende tid. Det er også uklart hva som vil skje om den ansatte ikke ønsker å inngå en slik avtale.

Reglene om hjemmekontor fra 2002 hadde åpenbart ikke dagens situasjon i tankene. Forarbeidene viser også at man selvsagt ikke har tatt høyde for en slik situasjon, og beskriver derfor at forskriften antas å innebære minimale økonomiske og administrative konsekvenser. Det vil ikke være tilfelle der hjemmekontor er pålagt for en stor del av ansatte.

Virke mener at dagens hjemmekontorsituasjon er en felles dugnad mot pandemien. Arbeidsavtalen mellom partene gjelder fortsatt, med midlertidig unntak for arbeidssted. Det er vår erfaring at partene finner smidige løsninger, og samarbeider om hvordan hjemmearbeidet kan foregå på best mulig måte. Arbeidsgivers og arbeidstakers plikter må avpasses etter denne unntakssituasjonen, og arbeidsmiljøloven vil gjelde så langt den passer, et krav om egen avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker etter hjemmekontorforskriften gjelder imidlertid ikke i dagens situasjon.

Rådgivningstelefonen

Telefonen er bemannet hver arbeidsdag kl. 08.15-16.00. Husk å ha medlemsnummeret klart.

Ring oss på 22 54 17 00 

Er du medlem kan du også sende din forespørsel til arbeidsrett@virke.no eller forretningsjuridisk@virke.no