Avgangsvederlag for andre enn agenter?

Publisert:

Sørover i Europa er det vanlig at agenter driver utelukkende som dette. I Norge er det langt vanligere at agenter driver parallelt som forhandlere i eget navn, for eksempel som eneforhandlere for et utenlandsk selskap.

Det er viktig at agentene som jobber på denne måten har det klart for seg når de er agenter og når de er eneforhandlere, og hvilke konsekvenser dette har, blant annet for retten til avgangsvederlag.

Det å avklare hvorvidt man opererer som agent eller som eneforhandler bør være relativt enkelt. Som eneforhandler handler man i eget navn, noe man nettopp ikke gjør som agent. Det kan nok allikevel være enkelte grensetilfeller. Vi skal ikke bruke mer tid på denne avgrensningen her, men vil fokusere på rettsvirkningen av å ha på seg de to ulike hattene.

Før vi går videre er det nødvendig å definere hva vi mener med eneforhandler. For-handleren selger i eget navn for egen regning, som en vanlig grossist. Enefor-handleren særkjennes ved at han har eneretten til å kjøpe og distribuere produ-sentens varer i et visst område. Eneretten kan gjelde hele landet, noe som ikke er uvanlig i forhold til utenlandske hovedmenn, eller for regioner innenfor landets grenser. Eneforhandleren har plikt til aktivt å arbeide for markedsføring og omsetning av hovedmannens produkter, noe en ordinær grossist ikke har. Som motstykke til eneretten vil han som oftest ikke ha anledning til å føre konkurrer-ende produkter, hvilket gjør avtalen eksklusiv begge veier.
Den primære reguleringen bør i begge tilfellene skje i kontrakt (dog slik at vi for agentenes vedkommende har uttalt at det enkelte ganger kan være bedre å ikke ha en kontrakt, jf. Agentnytt nr. 4/2009). Det betyr at det langt på vei er opp til partene selv å regulere forholdet mellom partene, og dermed er det ikke noe prinsipielt i veien for at også en eneforhandler kan avtale seg fram til rett til avgangsvederlag.

I mangel av slik kontrakt, eventuelt ved spørsmålet om supplering av kontrakten gjennom bakgrunnsretten, oppstår spørsmålet om agentens og eneforhand-lerens rettsstilling på en rekke områder. Særlig tydelig blir dette i forbindelse med opphør av avtalen, når spørsmålet om oppsigelsestid og avgangsvederlag materialiseres. Det forutsettes i det følgende at norsk rett kommer til anvendelse. 
For agentens vedkommende vil en kontrakt suppleres og eventuelt korrigeres av agenturloven. Denne inneholder ufravikelige bestemmelser om oppsigelsestid og rett til avgangsvederlag. Av agenturloven § 25 følger det minstefrister for oppsigelse av tidsubestemte agenturavtaler. Minstefristen avhenger av avtalens varighet, regnet slik at fristen skal være minimum en måned for hvert år avtalen har løpt, opp til en maksimal, lovbestemt minstefrist på seks måneder. Agenturloven §§ 28 til 31 regulerer retten til avgangsvederlag. Det klare utgangspunktet er at agenten har krav på avgangsvederlag når avtalen sies opp av hovedmannen.
Agenturloven gjelder bare for agenter (ikke tjenesteagenter). Det finnes ingen spesiell lov som regulerer forholdet mellom en eneforhandler (eller andre distributører som omsetter i eget navn). Det klare utgangspunktet må derfor være at en eneforhandler, med mindre annet følger av avtalen, ikke har noen krav på minste oppsigelsestid eller avgangsvederlag.
Dette gjelder til tross for at eneforhandleren på mange måter har gjort den sammen jobben som agenten med hensyn til å markedsføre produktet/ produktene på det norske markedet, som avtalemotparten vil nyte godt av i fremtiden, enten det skyldes at man selv skal stå for vareformidlingen i Norge eller at man overlater produktet/produktene til andre salgskanaler i landet. Dermed kan det oppleves som urimelig at man overfor en hovedmann har krav på avgangsvederlag i rollen som agent, mens man overfor en produsent der man er eneforhandler ikke har en tilsvarende rettighet. På den annen side bør det vektlegges at en eneforhandler har et annet inntjeningspotensiale enn agenten. Der agenten lever på provisjon av omsetningen lever eneforhandleren (grovt angitt) av differansen mellom innkjøpspris og utsalgspris. Inntjeningspotensialet (og risiko) er dermed større. I hvert fall er det slik at eneforhandleren selv – i hvert fall teoretisk – kan fastsette utpriser som gir tilstrekkelig inntjening til at han kan ta høyde for de økonomiske konsekvensene av en oppsigelse i en overgangsfase.

Spørsmålet er så om eneforhandleren allikevel kan tenkes å ha noen rettigheter knyttet til oppsigelsestid og avgangsvederlag der dette ikke er regulert i kontrakten, til tross for at det ikke foreligger spesiell lovgivning som regulerer spørsmålet.
Når det gjelder oppsigelsestid, kan det ligge an til analogisk anvendelse av agenturlovens bestemmelser. Det må i hvert fall være grunnlag for å hevde at det har utviklet seg en sedvane om at eneforhandlere skal ha et rimelig oppsigelses-varsel dersom intet er avtalt. I en avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett (LB-2006-63719) legger lagmannsretten til grunn ”at det i avtaleforholdet mellom Strag og Zuccardi må oppstilles et krav om rimelig oppsigelses- eller avviklingstid. I eneforhandlerforhold tilsier dette i alminnelighet et krav om en avviklingsperiode på minst tre måneder.” I teorien er det uttalt at fristen bør ligge på fra 3 til 6 måneder. 

Før vi går inn på spørsmålet om avgangsvederlag, understrekes for ordens skyld at det ikke er noe i veien for at både eneforhandler og agent krever erstatning etter alminnelige erstatningsrettslige regler av sin kontraktsmotpart dersom det skulle være rettslig grunnlag for det, for eksempel at opphøret av avtalen skyldes mislighold fra motpartens side.
Når det gjelder avgangsvederlag for en eneforhandler, uttaler lagmannsretten i den samme avgjørelsen følgende:

”I lovforarbeidene er det imidlertid forutsatt at tilsvarende regler bør bli lagt til grunn i distribusjonsforhold som ligner på handelsagentur, så langt det er naturlig, jf Innstillingen fra Justisdepartementets arbeidsgruppe inntatt i Ot.prp.nr.49 s. 40. I denne forbindelse viste arbeidsgruppen til rettspraksis etter tidligere bestemmelser i kommisjonsloven 30. juni 1916, herunder Rt-1980-243 (Tampax) der flertallet etter en konkret vurdering fant at en eneforhandler ikke hadde krav på etterprovisjon. Et sentralt spørsmål blir etter dette om Strags virksomhet etter avtalen med Zuccardi funksjonelt har slike likhetstrekk med et handelsagentur at det er naturlig å anvende bestemmelsen analogisk, jf tilsvarende problemstilling i blant annet Rt-1989-852 (Heitmann). Denne dommen gjaldt riktignok spørsmål om anvendelse av kommisjonslovens dagjeldende bestemmelser om etter-provisjon på en linje-/rederiagent.”
Etter en konkret vurdering kommer lagmannsretten til følgende konklusjon: ”Strags stilling atskiller seg fra det som er typisk i agentforhold. Vernebehovet for mellommannen er ikke tilsvarende til stede som i agentforhold. Det er heller ikke ellers påvist særlige omstendigheter som tilsier at agenturloven § 28 gis analogisk anvendelse. Strag har etter dette ikke krav på avgangsvederlag.”

Temaet er også behandlet i juridisk teori.  Det kan blant annet vises til Ellen Eftestøl-Wilhelmsson; Eneforhandlerens; Franchisetagerens og tjenesteagentens rett til et økonomisk sluttoppgjør – Om dagens rettstilstand og et nytt lovforslag, i TFR 2005 på side 611: ”Etter min mening er det på ingen måte klart at mellommenn som ikke er lønnet på provisjonsbasis, burde ha krav på et sluttoppgjør basert på analogisk anvendelse av avgangsvederlagsregelen. Jeg tror heller ikke man kan si at de har det, om man ser nærmere på nordisk praksis på området.”
Videre uttales det på side 625: ”I denne artikkelen har jeg argumentert for at det er riktig å føre en restriktiv linje i spørsmålet om eneforhandlerens rett til et sluttoppgjør etter analogi fra NHAGL § 28 (...) Begrunnelsen for et slikt restriktivt standpunkt, som synes å være i overensstemmelse med nordisk rettspraksis, er at sluttoppgjørsbestemmelsen i handelsagenturloven ikke passer så bra i kontraktsforhold hvor mellommannen ikke lønnes på provisjonsbasis. Siktemålet med avgangsvederlagsregelen er å sikre agenten full betaling for det arbeid han har nedlagt mellom agentens innsats og hans betaling. Når den avtalte betaling er provisjon av alle avtaler hovedmannen inngår med kunder agenten har skaffet, også uten at agenten medvirker til de konkrete ordrer, synes det naturlig at denne retten ikke skal opphøre bare fordi kontrakten opphører. Man kan da risikere at agenten ikke har fått « full betaling ». Sluttoppgjører utgjør da også en stipulert følgeprovisjon for den tid kundekretsen forventes å eksistere, et slags provisjonssurrogat.”
Oppsummeringsvis kan det etter dette legges til grunn at en eneforhandler i særlige tilfeller kan ha krav på avgangsvederlag, men da fordi man i rollen som eneforhandler ligger så tett opp mot agentrollen at det er naturlig å tilkjenne avgangsvederlag. Det skal nok veldig mye til før man kan si at det er slike klare likehetstrekk. Andre forhandlere enn eneforhandlere vil neppe ha slike likhetstrekk med en agent at et krav på avgangsvederlag vil være aktuelt.