EU-dom om arbeidstid for mobilt ansatte

Publisert:

​ Det er nylig avsagt en dom i EU-domstolen, den såkalte Tyco-dommen (C-266/14), som gjelder spørsmålet om reisetid skal regnes som arbeidstid.

Dommen er spesiell og kan ikke tas til inntekt for et generelt prinsipp om at reisetid til og fra jobb skal regnes som arbeidstid.

Sakens bakgrunn

Tyco installerer og vedlikeholder sikkerhetssystemer. Frem til 2011 hadde Tyco regionskontorer over hele Spania, hvor de ansatte hver dag hentet kjøretøy, kundelister og kjøreplan. Arbeidstiden ble regnet fra man hentet til man leverte kjøretøyet på regionskontoret.

I 2011 ble regionskontorene nedlagt og ansettelsesforholdene ble overført til hovedkontoret i Madrid. De ansatte disponerer hver sin firmabil, som de benytter tur/retur privatbolig og ulike arbeidssteder. Oversikten over neste dags arbeidssteder formidles fra hovedkontoret til de ansatte gjennom en applikasjon på mobiltelefonen. Arbeidstiden ble regnet fra man ankom første kunde til man forlot siste kunde.

Spørsmålet i saken er hva som skal regnes som arbeidstid etter arbeidstidsdirektivet artikkel 2. Nærmere bestemt er spørsmålet om reisetiden mellom bolig og første kunde, samt mellom siste kunde og bolig, skal regnes som arbeidstid.

Domstolens vurderinger

Domstolen kom til at reisetid tur/retur fra bolig til arbeidssted i denne konkrete saken skal regnes som arbeidstid. Domstolen tok utgangspunkt i arbeidstidsdirektivets definisjon av arbeidstid, jf. artikkel 2(1), og vurderte om vilkårene var oppfylt:

«"arbejdstid": det tidsrum, hvori arbejdstageren er på arbejde og står til arbejdsgiverens rådighed under udførelsen af sin beskæftigelse eller sine opgaver i overensstemmelse med national lovgivning og/eller praksis»

Den første problemstillingen er om de ansatte kan sies å utføre en arbeidsoppgave («udførelsen af sin beskæftigelse eller sine opgaver») i reisetiden, jf. dommens premiss 30-34. Domstolen uttaler at selv om de ansattes arbeidsoppgaver strengt tatt er å installere og vedlikeholde alarmsystemer, så er transporten mellom kundene en forutsetning for å kunne utføre disse arbeidsoppgavene. Å holde reisetid utenfor vil innebære en uthuling av begrepet «arbeidstid». Domstolen la også vekt på at Tyco før nedleggelsen av regionskontorene hadde regnet reisetiden fra regionskontoret til første kunde som del av den ansattes arbeidsutførelse og dermed arbeidstid. Det var med andre ord kun utgangspunktet for reisen til kunden som ble endret ved nedleggelsen av regionskontorene.

Den andre problemstillingen er om de ansatte kan sies å stå til arbeidsgivers disposisjon («står til arbejdsgiverens rådighed») i reisetiden, jf. premiss 35-42. Domstolen uttaler at de ansatte i reisetiden har en større frihet enn i arbeid hos kunden. Domstolen understreker imidlertid at denne friheten allerede forelå før regionskontorene ble nedlagt, da reisetid fra regionskontoret til kundene ble regnet som arbeidstid. Domstolen la også vekt på at de ansatte er underlagt instruksjoner fra arbeidsgiver i reisetiden, f.eks. endring av rekkefølge på oppdrag, nye oppdrag mv. Tyco ble ikke hørt med sin bekymring om at de ansatte på begynnelsen og slutten av dagen da kunne utføre private gjøremål og likevel få det regnet som arbeidstid. Domstolen uttaler kort at det er arbeidsgivers ansvar å innføre nødvendige kontrolltiltak for å hindre dette.

Den tredje problemstillingen er om de ansatte kan sies å være på arbeid («arbejdstageren er på arbejde») i reisetiden, jf. premiss 43-46. Domstolen uttaler at når ansatte «ikke længere har et fast arbejdssted», kan arbeidssted i direktivets forstand ikke innskrenkes til kun å være de ansattes fysiske arbeidsted hos kundene. Domstolen vektla også at tvisten om hvorvidt reisetid skal regnes som arbeidstid er en direkte konsekvens av arbeidsgivers beslutning om å legge ned regionskontorene, og i utgangspunktet ikke etter et eget ønske fra de ansatte.

Dommen har begrenset betydning

Det er viktig å understreke at dommen ikke innebærer et generelt prinsipp om at reisetid til og fra jobb heretter skal regnes som arbeidstid. Rettsvirkningene av dommen er begrenset til situasjoner som er sammenlignbare med de faktiske forholdene i Tyco-saken, dvs. i tilfeller hvor man går fra å ha et fast oppmøtested, hvor arbeidstiden starter, til å bli mobilt ansatte uten fast oppmøtested.

Forutsatt at dommen kommer til anvendelse, så presiserer domstolen at arbeidstidsdirektivet ikke regulerer lønnsspørsmål. Arbeidsgiver står derfor fritt til å bestemme lønn i reisetiden i tråd med nasjonal lovgivning, jf. premiss 47-49. Siden lønnsspørsmål heller ikke er lovfestet i norsk rett, betyr dette i praksis at lønn i reisetiden kan avtales gjennom individuelle eller kollektive avtaler.

Hele dommen – C266/14 – kan du lese her.

Virkes medlemmer kan ringe rådgivningstelefonen for arbeidsrett eller sende oss en epost, ved behov for ytterligere avklaringer. Du når oss på 22 54 17 00 eller .