Har ansatte rett til fri for å være mer sammen med barna?

Publisert:

Er arbeidsgiver forpliktet til å innvilge en søknad om midlertidig stillingsreduksjon fra en arbeidstaker, som ønsker å tilbringe mer tid med sine barn?

JEnte som leier mammaen sin

I følge lovens forarbeider anses foreldre med barn under 10 år å ha behov for å få redusert sin arbeidstid, dersom de ber om dette. Retten til redusert arbeidstid er imidlertid betinget av at reduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten.

Ved vurderingen skal det foretas en avveining av arbeidsgivers og arbeidstakers interesser. Dersom behovet for redusert arbeidstid er særlig stort, bør det kreves en strengere begrunnelse fra arbeidsgivers side for å avslå enn ellers. I praksis er det lagt til grunn at det ikke er tilstrekkelig å påberope en generell ulempe, for eksempel ulempen ved å måtte omorganisere arbeidsoppgaver eller skaffe vikar.

Arbeidstiden kan for eksempel reduseres i form av:

  • kortere arbeidsdager
  • færre arbeidsdager pr. uke
  • arbeidsfrie perioder i løpet av året

Hvis arbeidsgiver og arbeidstaker er uenige om hvorvidt arbeidstakeren har rett til redusert arbeidstid, kan tvisten bringes inn for Tvisteløsningsnemnda. Fristen for å bringe saken inn for tvisteløsningsnemnda er fire uker etter at arbeidsgivers avslag har kommet fram til arbeidstaker.

Vi kan illustrere med to saker fra Tvisteløsningsnemnda. To relativt like saker fikk forskjellig resultat ut fra den konkrete ulempevurderingen nemnda gjorde:

Sak 1:

A var ansatt som barne- og ungdomsarbeider i stilling på 100 prosent ved en skole. Hun fikk innvilget redusert arbeidstid for skoleåret 2016/2017 i form av en hel dag per uke. Hun søkte så om å ta ut den reduserte arbeidstiden på 20 % ved å gå tidligere fra arbeidet hver dag, slik at hun kunne hente i barnehagen. Skolen avslo søknaden og pekte på at det var snakk om multifunksjonshemmede elever med et stort behov for stabil voksenstøtte i løpet av skoledagen.

Redusert arbeidstid ville medføre at arbeidstaker ikke ville kunne delta på klassemøtene en dag i uken. Det ville også være vanskelig å finne en vikar for så korte tidsrom som dette. Bruk av vikarer var allerede en stor belastning for hennes øvrige kollegaer. Nemnda falt ned på at den omsøkte ordningen ville medføre en vesentlig ulempe og pekte på de konkrete ulempene arbeidsgiver her hadde vist til. Nemnda kunne heller ikke se at arbeidstakeren hadde vist til konkrete utfordringer utover det enhver familie med barn må håndtere.

Sak 2:

A var ansatt som selger i 100 prosent stilling hos B. Hun hadde et barn på 3 år og hadde behov for å hente og levere barnet i barnehagen. Hun søkte om redusert arbeidstid med 10 prosent som følge av at hun ikke ville klare å hente barnet i barnehagen annenhver uke når hun hadde senvakter.

Arbeidsgiver avslo og tilbød istedenfor en redusert stilling på 50 prosent. Det ble pekt på at det både ville være for ustabilt å dekke opp 10 prosent med ekstravakter og utfordrende å finne fast vikar i mindre enn 50 prosent stilling. Etter en helhetsvurdering kom nemnda til at arbeidsgiver ikke i tilstrekkelig grad hadde underbygget at den omsøkte arbeidstidsreduksjonen ville medføre en vesentlig ulempe for virksomheten, selv om nemnda hadde forståelse for at reduksjonen ville medføre visse utfordringer for arbeidsgiver.

Den siste saken underbygger viktigheten av at arbeidsgiver gir en helt konkret og grundig begrunnelse, dersom man finner behov for å avslå slik søknad om redusert stilling. Relevante momenter kan være om løsningen vil kunne gi en økt arbeidsbelastning for de andre ansatte, i hvilken grad det vil være vanskelig å skaffe vikar til den aktuelle stillingen og i så fall hvorfor. Dersom arbeidsgiver har forsøkt å imøtekomme deler av kravet, bør dette også komme frem.