Innleie fra bemanningsforetak eller produksjonsbedrift?

Publisert:

Er du som leder bevisst på om innleie gjøres fra et bemanningsforetak eller en såkalt produksjonsbedrift? Dette har nemlig betydning for om likebehandlingsreglene etter vikarbyrådirektivet kommer til anvendelse og om innleid arbeidstaker på visse vilkår kan kreve fast ansettelse hos innleier.

Mange virksomheter driver utleie som vikarbyrå uten selv å være klar over det. Dette var tilfelle for YIT Building Systems AS (YIT) som leide ut en IT-tekniker til Statoil, og hvor Høyesterett i dom av 20. desember 2013 kom til at utleieforholdet var omfattet av vikarbyråreglene i aml. § 14-12. Konsekvensen var at den innleide som følge av et sammenhengende innleieforhold i mer enn fire år hadde krav på fast ansettelse i Statoil.

Utgangspunktet

Regelsettene om innleie fra et bemanningsforetak vs. en produksjonsbedrift finner man i henholdsvis aml. § 14-12 og § 14-13. Virke har tidligere publisert en artikkel om Innleie fra bemanningsforetak som du finner her. Utgangspunktet for innleie fra et vikarbyrå/bemanningsforetak er vilkår om et midlertidig ansettelsesbehov hos innleier, jf. kravene i aml. §§ 14-12, jf. 14-9. Ved innleie fra produksjonsbedrift er det derimot ikke et slikt krav. Denne bestemmelsen er ment å dekke utleiebedriftens behov for å kunne leie ut egne produksjonsansatte når de ellers ville blitt overflødige i egen bedrift, og vilkårene i aml. § 14-13 må være til stede. I denne vurderingen må det blant annet tas stilling til hvorvidt utleiebedriften "har til formål å drive utleie" og det var denne formålsbetraktningen som ble avgjørende i saken for Høyesterett.

Det er viktig å merke seg at det kun er ved innleie fra bemanningsforetak at den innleide arbeidstakeren har krav på fast ansettelse etter henholdsvis sammenhengende over tre år (vikariat) eller fire år (midlertidig karakter) i innleiebedriften. Dette følger av aml. § 14-12 (4) jf. § 14-9 (6).

Bemanningsforetak eller produksjonsbedrift?

Spørsmålet for Høyesterett var om YIT som utleier var å anse som et bemanningsforetak eller en produksjonsbedrift som ikke har til formål å drive utleie.

I utgangspunktet var YIT en tradisjonell produksjonsbedrift og ikke noe vikarbyrå som sådan. De hadde aldri leid ut ansatte regelmessig, og heller ikke innrettet virksomheten med utleie som formål.

To av tre vilkår for å kunne tale om innleie fra en produksjonsbedrift var til stede: Arbeidstaker var fast ansatt hos YIT, og YIT drev en utleieaktivitet på (langt) under 50 prosent av deres faste ansatte.

Det tredje og siste vilkåret etter aml. § 14-13, om utleien var innenfor de samme fagområder som utgjorde utleiers hovedbeskjeftigelse, ble tillagt mindre vekt. Høyesterett uttalte at vurderingen vil kunne avhenge av om det er selskapet som sådan eller kun den avdelingen arbeidstaker var tilknyttet som skal vurderes, og uttrykte videre at "virksomhet" i § 14-12 og § 14-13 må forstås som den juridiske enheten, altså YIT AS.

Hva er formålet med innleien?

Høyesterett foretok en konkret vurdering og drøftet spørsmålet om YIT hadde til formål å drive utleie.

Som vi var inne på innledningsvis er hovedformålet med innleie fra et bemanningsforetak i grove trekk å dekke innleiebedriftens behov for korttidsarbeidskraft eller å dekke et annet midlertidig behov.

Derimot er hovedformålet med innleie fra en produksjonsbedrift å dekke utleiers behov for å kunne leie ut deler av egen arbeidsstokk som alternativ sysselsetting ved overskudd på arbeidskraft.

Det som var spesielt i denne saken var at arbeidstakeren ble ansatt i YIT som IT-tekniker for å bli leid ut til Statoil. Utleien av ham var initiert av og begrunnet i Statoils behov. Videre var det slik at YIT ikke leverte tilsvarende tjenester til andre oppdragstakere og de hadde heller ikke passende oppgaver i YIT som han kunne gå tilbake til.

Ut fra en helhetsvurdering, og i og med at hans tjenester både skilte seg ut fra YIT sin hovedbeskjeftigelse og at hans tjenester var spesialtilpasset Statoil sitt behov, lå innleieforholdet såpass fjernt fra det som § 14-13 er ment å omfatte, at utleien ikke kunne anses å ha hjemmel i bestemmelsen.

Utleieforholdet måtte da omfattes av § 14-12. YIT drev altså utleie som bemanningsforetak uten å være klar over det, og dette medførte at IT-teknikeren hadde krav på fast ansettelse i Statoil. Det var heller ikke av avgjørende betydning at Statoil opprinnelig leide inn IT-teknikeren i den tro at han var dekket av en eksisterende entreprisekontrakt mellom partene. Til dette uttalte Høyesterett at "når innleier i en situasjon som denne tar feil, må bedriften selv bære konsekvensene av det".

Dommen fra Høyesterett illustrerer viktigheten av å foreta en konkret helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle der man gjør seg opp en mening om hva som er formålet med utleien og dermed også blir bevisst på hvilket regelsett som styrer leieforholdet.