Konkurranseklausuler

Publisert:

Av og til dukker det opp spørsmål fra Virkes medlemmer knyttet til konkurranseklausuler i agenturkontrakter. Konkurranseklausuler er klausuler som begrenser agentens adgang til å drive virksomhet etter at agenturavtalen er opphørt.

De nordiske agenturforbundene har utarbeidet en standard agenturkontrakt. Standardkontrakten inneholder ingen regulering av konkurranseklausuler, men det er ikke uvanlig at partene regulerer inn en slik klausul i kontrakten. Vi vil i denne artikkelen redegjøre nærmere for konkurranseklausulers gyldighet.

Konkurranseklausuler kan i stor grad begrense agenters muligheter til erverv etter agentforholdets opphør. Lovgiver har derfor funnet behov for å regulere et minste beskyttelsesnivå for agenten gjennom agenturloven § 34. Agenturloven § 34 bygger på  EF direktiv 86/653 artikkel 20. Samtlige nordiske land har implementert direktivets bestemmelse om konkurransebegrensende klausuler med tilnærmet lik ordlyd i de nasjonale lovene. Agenturloven § 34 gjelder klausuler som begrenser agentens virksomhet etter opphør av agenturforholdet, ikke konkurranseklausuler som gjelder mens agenturforholdet løper.

Av agenturloven § 34 følger at en avtale om konkurranseklausuler må være skriftlig. Det stilles også krav til hvilket omfang konkurranseklausulen kan ha: Konkurranseklausulen må gjelde det geografiske området eller den kundekrets agenten har fått tildelt, og de samme varetyper som i agenturavtalen.

Hovedmannen har altså bare adgang til å pålegge agenten et konkurranseforbud som kan relateres til det aktuelle agenturforholdet. Begrensningen i agenturloven § 34 til geografisk område og tildelt kundekrets innebærer at agenten bare kan forhindres fra å drive virksomhet innenfor sitt innarbeidede nett. Hvilke varer som hører til samme varetyper som i agenturavtalen kan være vanskelig å avgjøre. For å unngå strid om dette anbefaler vi å regulere inn eksplisitt hvilke varer som skal være omfattet av klausulen. I tvilstilfelle vil bransjepraksis kunne avgjøre hva som regnes som samme varetyper.

Ett siste vilkår i agenturloven § 34 er at en konkurranseklausul maksimalt kan gjelde for to år etter agenturavtalens opphør. Dette er en absolutt yttergrense i tid og innebærer at partene individuelt må vurdere hvilken tidslengde som er rimelig og nødvendig.

Dersom vilkårene i agenturloven § 34 ikke er fulgt, er agenten ubundet av avtalen. Det er imidlertid slik at selv om vilkårene i agenturloven § 34 er fulgt kan konkurranseklausulen kjennes helt eller delvis ugyldig etter avtaleloven § 38. Av avtaleloven § 38 følger at klausulen ikke binder agenten hvis den urimelig innskrenker hans adgang til erverv eller anses å strekke seg lenger enn nødvendig for å verne mot konkurranse. For eksempel vil en konkurranseklausul med to års varighet kunne bli sensurert etter avtaleloven § 38 såfremt det er unødvendig med så lang varighet, eller hvis slik tidsbinding vil innebære en urimelig begrensning av agentens adgang til erverv. Hovedmannen kan med andre ord ikke påtvinge agenten større restriksjoner i konkurranseadgangen enn det som er nødvendig for å skjerme han mot at agenten utnytter de konkurransefortrinn han har oppnådd som følge av kontraktsforholdet.

Et utgangspunkt vil være at jo mer omfattende konkurranseklausulen er, dess sterkere blir behovet for å sensurere avtalen etter avtaleloven § 38. Ved vurderingen vil det være av stor betydning om agenten har fått et særlig vederlag for den forpliktelsen han har påtatt seg. Bakgrunnen for denne vurderingen er at hvis agenten har fått tilført kapital i form av vederlag vil det være lettere for agenten å komme i gang med nytt arbeid som ikke er i strid med konkurranseforbudet.

Av forarbeidene til agenturloven følger at det skal være en sammenheng mellom agentens avgangsvederlag etter § 28 og hovedmannens adgang til å pålegge han en konkurranseklausul. Når agenten har fått vederlag for verdiene han har skapt (opparbeidet kundekrets) vil det ikke i alle tilfeller være uriktig at han må avstå fra konkurrerende virksomhet. Avgangsvederlaget er hovedmannens kompensasjon til agenten for det tap agenten lider ved ikke å kunne utnytte fremtidige inntjeningsutsikter på markedet, samtidig som den er et vederlag fra hovedmannen til agenten for de inntjeningsmuligheter hovedmannen har på dette markedet. Konkurranseklausulen vil på denne måten være hovedmannens garanti for at agenten ikke ødelegger hans mulighet til å utnytte kundekretsen ved selv å arbeide med den.

Avtaleloven § 38 gjelder også ved tolkning av konkurranseklausuler i arbeidsforhold. I arbeidsforhold synes rettspraksis som hovedregel å ha akseptert konkurranseforbud med varighet inntil 1 år uten vederlag. Det er relevant å se hen til denne rettspraksis ved tolkningen av konkurranseklausulers gyldighet i agentforhold. Det foreligger imidlertid forslag til regulering av konkurranseklausuler i et eget nytt kapittel i arbeidsmiljøloven. Her er det fremsatt forslag om at konkurranseklausuler maksimalt skal ha ett års varighet mot kompensasjon på minst 50 prosent av arbeidstakerens lønn.

Konklusjonen på ovenstående må være at vurderingen av gyldigheten av en konkurranseklausul berør på en skjønnsmessig, individuell helhetsvurdering. De klare vilkår følger av agenturloven § 34 hvor konkurranseforbudet må være nedfelt skriftlig samt begrenset til det geografiske området/ tildelt kundekrets samt samme varetyper som i agenturavtalen. Den skjønnsmessige vurderingen knytter seg til hvor lenge klausulen skal vare, dog maksimalt to år, samt om agenten skal få vederlag for konkurranseforbudet.