Villedende markedsføring

Publisert:

​ Det har den siste tiden vært mye fokus i media på villedende markedsføringer, og påstander fra Forbrukerombudet om villedende annonsering fra de store kjedene. Vi vil i denne artikkelen redegjøre for reglene i markedsføringsloven knyttet til tilbudsannonsering og annonsering knyttet til før- og nåpriser.

Konklusjonen i artikkelen er at dersom en virksomhet ønsker å annonsere med "salg" og "førpris" må virksomheten kunne dokumentere et visst antall solgte enheter av den aktuelle varen forut for kampanjeperioden, til den oppgitt førpris. Dersom den næringsdrivende annonserer med urealistiske "førpriser", som få eller ingen kunder har vært villig til å betale, vil annonsen være villedende og i strid med markedsføringsloven. Det samme er tilfelle dersom den næringsdrivende har en svært lang eller ikke nærmere definert kampanjeperiode. På et eller annet tidspunkt vil salgsprisen måtte anses for å være den reelle prisen. Oppgitt førpris vil i et slikt tilfelle kunne anses for ikke å være reell og markedsføringen for villedende.

Markedsføringsloven
Av markedsføringsloven § 7 fremkommer det at markedsføringen ikke må være villedende. I dette ligger det et krav om at markedsføring knyttet til "salg", "tilbud" og før- og nåpriser må være reelle. Dersom den næringsdrivende ikke kan dokumentere at dette er tilfelle vil annonseringen anses som villedende og være i strid med markedsføringsloven.

Etter tidligere praksis fra Forbrukerombudet var en oppgitt førpris kun å anses som reell dersom den næringsdrivende kunne dokumentere at virksomheten hadde solgt minst tre eksemplarer av varen, i en periode på seks uker før kampanjestart, og at salget hadde funnet sted i butikker med såpass nær geografisk beliggenhet at den enkelte forbruker kunne ha skaffet produktet i en av disse butikkene. Forbrukerombudet stilte krav om et større antall salg dersom man skulle se hen til en lengre tidsperiode enn seks uker.

I avgjørelse fra Markedsrådet fra 2008 ble denne praksisen fra Forbrukerombudet fraveket. Markedsrådet uttaler i ovennevnte avgjørelse at førprisens realitet ikke utelukkende kan bero på salget i de forretninger den enkelte kunde har handlet i eller kunne tenkes å handle i. Det sentrale må være at den næringsdrivende dokumenterer et visst salg som belegg for at prisen ikke er fiktiv. I denne vurderingen kan det ikke være avgjørende hvor varen er kjøpt. Er det tale om landsomfattende butikkjeder som opererer med enhetlige priser må hele Norge anses som det relevante markedsområdet, og ikke kun den enkelte forretning eller forretninger i geografisk umiddelbar nærhet.

Markedsrådet konkluderer videre med at det ikke kan opereres med en skjematisk regel om tre salg siste seks uker forut for en kampanjen. Det må foretas en skjønnsmessig vurdering, hvor det avgjørende vil være hvorvidt en alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og velunderrettet gjennomsnittsforbruker vil oppfatte førprisen som reell. I Skeidar saken var det solgt 82 eksemplarer av en bestemt madrass, i syv forretninger, i perioden april til desember 2007, hvor kampanjeperioden var fra 27. desember til 31. desember. Dette ble av Markedsrådet ansett for å være god nok dokumentasjon på at førprisen var reell. En annen type madrass var solgt i 24 eksemplarer i en tolvukersperiode forut for kampanjeperioden. Også dette ble ansett for å utgjøre en reell førpris.

Det kan ikke gis noen fasit på hvor mange faktiske salg som kreves forut for kampanjestart før førprisen vil anses som reell. I og med at det er tale om en skjønnsmessig bestemmelse vil det trolig bli stilt større krav til salg av f.eks. et par alminnelige sko, enn til salg av en madrass. Dette fordi det normalt kan forventes at omsetningen av normale sko vil være langt høyere enn omsetningen av en madrass.

Det skal presiseres at avgjørende i forhold til om en førpris anses som reell eller ikke, er antall faktisk solgte enheter av produktet forut for kampanjestart. Det er ikke relevant hvilken pris den næringsdrivende har tilbudt varen til. Et tilbud fra en næringsdrivende vil i seg selv ikke si noe om hva forbrukeren faktisk er villig til å betale for varen. Videre må det stilles krav om en begrenset kampanjeperiode, slik at ikke salgsprisen i realiteten blir å anse som den faktiske prisen.