Tariff for dummies

Publisert:

Her finner du forklaring av de mest brukte uttrykkene i tarifforhandlingene.

Hovedoppgjør

I et hovedoppgjør kan det forhandles om alt i en tariffavtale – alt fra lønnsnivå, beslutningsprosedyrer på arbeidsplassen, arbeidstidsordninger og pensjon. I fjor var det hovedoppgjør, og da inngikk Virke en rekke tariffavtaler med flere ulike motparter. Tariffavtalene fra i fjor gjelder til 2018, men de har bestemmelser om at man i mellomoppgjørsåret skal møtes for å regulere lønnssatsene.

Mellomoppgjør

Denne våren er det mellomoppgjør. En tariffavtaleperiode er (typisk) to år i Norge, men tarifforhandlingene gjennomføres likevel hvert år. Annethvert år er det hovedoppgjør, og annethvert år er det mellomoppgjør. Et mellomoppgjør betyr at Virke nå på vårparten skal møte flere arbeidstakerorganisasjoner for å forhandle om lønn. Oppgjøret er et såkalt samordnet oppgjør. Det betyr at Virke forhandler med LO samlet om alle tariffavtalene vi har med forbund i LO. Det samme gjør vi med YS og andre hovedsammenslutninger på arbeidstakersiden. Vi forhandler ikke én og én tariffavtale, som er vanlig i hovedoppgjør. I tillegg forhandler vi med noen frittstående forbund.

Også i et mellomoppgjør er det mulighet for at forhandlinger kan ende i mekling, og eventuelt konflikt, dersom det ikke blir enighet.

Tariffavtale

En tariffavtale gir medbestemmelse, stabilitet og innflytelse for arbeidstakerne, og det gir forutsigbarhet, forenkling og forpliktende enighet for arbeidsgiver. Relasjonene mellom partene i arbeidslivet i Norge er generelt tillitsfulle og gode, og dette er en vesentlig del av suksessoppskriften for hvorfor vi har et så velfungerende arbeidsliv her til lands.

Frontfagsmodellen

I Norge forhandler vi lønn etter den såkalte frontfagsmodellen. Det betyr at konkurranseutsatt sektor definerer hvilken lønnsvekst konkurranseutsatte bedrifter kan tåle. Alle andre tariffområder skal i utgangspunktet rette seg etter den økonomiske rammen som fremforhandles der. Frontfaget er NHO og Norsk Industri på den ene siden og LO og Fellesforbundet på den andre. I år ble de enige om en ramme på 2,4 %, etter å ha drøftet situasjonen i økonomien og på arbeidsmarkedet.

En ramme på 2,4 % blir førende for årslønnsveksten på hvert tariffområde, hver bransje, og på hver arbeidsplass. En slik modell sørger for at forskjellene på lønnsslippene våre ikke blir for store. Både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden tar her ansvar for at enkeltgrupper ikke stikker fra lønnsmessig. I tillegg legger vi sammen til rette for en lønnsutvikling som er godt tilpasset den delen av næringslivet som konkurrerer globalt.

Frontfagsrammen kopieres i utgangspunktet av Virke og våre motparter. Men det er viktig å presisere: Virke er lojal til frontfagets ramme, men ikke nødvendigvis profil. Vi vil ikke automatisk kopiere de samme kronetilleggene som er gitt i frontfaget. Det er den økonomiske rammen som er vesentlig for oss.

Hvordan blir så utfallet i år?

De sentrale prognosemakerne i SSB, Finansdepartementet og Norges Bank anslår årslønnsveksten til å lande et sted mellom 2,4 % og 2,6 % i 2017. Samtidig er det foreløpige anslaget på prisveksten for 2017 på 2 %. Det betyr at reallønnsveksten ikke nødvendigvis vil bli utpreget stor, og at det ikke nødvendigvis vil bli så mange friske kroner i årets oppgjør. Det er fortsatt en noe krevende situasjon i økonomien og på arbeidsmarkedet, selv om utsiktene ser lysere ut nå enn de har gjort de seneste par årene. Ledigheten er imidlertid fortsatt forholdsvis høy i norsk sammenheng, og senere års forbedring i norsk konkurranseevne er skjør ettersom kronen ligger an til å styrke seg fremover.

Virke mener derfor at alt ligger til rette for lav lønnsvekst i 2017. Så avhenger alt av hva partene i frontfaget ender på. De har forhandlinger rett før Virke setter i gang, og enn så lenge vet vi ikke hva den økonomiske rammen for oppgjøret blir.

Hva med lokale forhandlinger?

Lønnsvurderinger gjøres naturlig nok også lokalt. Mange av tariffavtalene i Norge kombinerer sentral og lokal lønnsdannelse. Ofte er de sentralt avsatte satsene minstelønnssatser, og det gis i tillegg rom for ledelse og ansatte på bedriften til å drøfte lokal lønnsfastsettelse. Partene sentralt kan også bestemme seg for å sette av penger til lokale forhandlinger. Dette er lønnsvekst som inngår i den samme rammen, men der de enkelte arbeidsgivere og arbeidstakere ute på bedriftene får anledning til å forhandle innenfor rammen, og bestemme hvordan penger skal fordeles. Ulempen er tids- og ressursbruk ute i virksomhetene. Fordelen er at bedriftene selv får større innflytelse. I en del virksomheter kan forholdene tilsi at sentralt avtalte tillegg likevel anses som mest hensiktsmessig for både ledelse og ansatte.