Likebehandlingsprinsippet

​ Likebehandlingsprinsippet er lovfestet i arbeidsmiljøloven § 14-12a hvor det fremgår at "bemanningsforetaket skal sørge for at utleid arbeidstaker minst sikres de vilkår som ville kommet til anvendelse dersom arbeidstaker hadde vært ansatt hos innleier for å utføre samme arbeid […]";.

Arbeidstakeren skal sammenlignes med seg selv og det han hadde fått hvis han i stedet for å være innleid, hadde vært ansatt i innleievirksomheten i samme stilling og utført samme type arbeidsoppgaver.

Alle relevante bestemmelser trekkes inn i denne vurderingen, for eksempel lov, forskrift, avtale, personalhåndbøker, retningslinjer for ansettelser og lønnsfastsettelse mv. 

Bestemmelsen lister opp en rekke områder hvor den innleide skal likebehandles. Denne opplistingen kan grovt deles i to.

For det første skal det være likebehandling av arbeidstidens lengde og plassering, overtidsarbeid, varighet og plassering av pauser og hvileperioder, og nattarbeid. Dette innebærer at innleide omfattes av samme arbeidstidsregler mv. som de ansatte, for eksempel regler som følger av tariffavtale. Forskjellsbehandling er tillatt dersom det er begrunnet i andre forhold enn selve innleien, for eksempel kompetanse, erfaring mv.

For det andre gjelder likebehandlingen lønn og utgiftsdekning. Lønnsbegrepet omfatter alt vederlag for arbeid. Det vil si både alle faste vederlag (for eksempel fastlønn, kompetansetillegg og naturalia) og uregelmessige tillegg (for eksempel overtidsbetaling, skifttillegg, utkallingstillegg, smusstillegg mv). Utgiftsdekning omfatter for eksempel arbeidstøy, kost og losji. Pensjonsordninger og kollektive forsikringsordninger faller utenfor likebehandlingsprinsippet.

Forholdet mellom likebehandlingsprinsippet og allmenngjorte tariffavtaler kan du lese mer om her.