Tilbud til agenter

Derfor kan en dårlig agentavtale koste dyrt

• Les mer

  Utvid

  Erfaringsmessig er det en god del agenter som i for liten grad bruker tid på å vurdere innholdet i den avtale de får presentert fra sin hovedmann, og som primært er opptatt av å se på hvilket provisjonsnivå som er lagt til grunn. Er provisjonsnivået bra, er agenten happy.

  Men så enkelt er det dessverre ikke, det selv om agenter på mange områder nyter god beskyttelse gjennom agenturloven.

  For å ta dette med provisjon. En ting er provisjonssatsen, men en annen ting er hva som gir grunnlag for provisjon. Får agenten bare provisjon av ordre han eller hun har innhentet, eller får han provisjon av all omsetningen i det område vedkommende tildeles gjennom avtalen? Er det begrensninger på hvilke kunder man kan selge til? Opererer hovedmannen med egne butikker og/eller nettbutikk som vil være unntatt provisjon? Er det lagt inn redusert provisjonssats på spesielle kunder? Hva med rett til provisjon av ordre som innhentes på tampen av samarbeidet, men der avtalen først inngås når avtalen er opphørt? Har hovedmannen rett til ensidig å redusere agentens provisjon ved salg til enkelte kunder? Dette og mye annet kan påvirke det økonomiske potensialet i avtalen vel så mye som hvorvidt man har fått 12 eller 15% provisjon.

  Dette er bare en av mange forhold som må vurderes når man presenteres for et avtaleutkast fra hovedmannen (enten i forbindelse med oppstart av samarbeidet eller der hovedmannen av ulike årsaker ønsker å endre agentavtalen), og vår opplevelse er at det for mange agenter vil være vanskelig å vurdere konsekvenser og risiko knyttet til ulik regulering og hvordan alternativ regulering kan se ut. Det gjelder i og for seg ikke bare agenter, men også mange advokater og andre rådgivere. Agentavtaler er en spesialisert avtaleform. Enkelte avtaler er relativt enkle og greie, og hvis hovedmannen vil bruke den Nordiske Agentføderasjonens standard agentkontrakt som man kan få av VIRKE, er agenten godt ivaretatt. Men det er sjelden tilfellet.

  Da er det gjerne mye som må vurderes. For eksempel vil det være sentralt å se på omfanget av konkrete plikter og krav som hovedmannen pålegger. Skal man på død og liv besøke alle kunder et minste antall ganger vil det påvirke kostnadssiden. Er det stilt krav til minimumsomsetning, må man vurdere nivået på minimumsomsetningen, hva det beregnes ut fra, hvordan kravet reguleres årlig og hvilke konsekvenser manglende oppnåelse vil ha etter avtalen (og hvis det skulle bli aktuelt, bør man søke bistand for å vurdere om en eventuell heving basert på manglende oppnåelse av minimumsomsetning gir hovedmannen rett til å heve etter loven).

  Andre sentrale temaer vil være hvorvidt det er lagt inn begrensninger på det å ha andre hovedmenn, særregulering rundt varighet osv. Ikke minst er spørsmålet om hvilket lands rett som skal komme til anvendelse og hvilket lands domstoler som skal dømme i tvister.Normalen vil være at en hovedmann i sitt avtaleforslag har lagt inn loven og domstolene i sitt land. Dette vil ha stor betydning.

  Dels har det en kostnadsside, siden det å kjøre en tvist i utlandet med utenlandsk advokat veldig fort vil være vesentlig mye dyrere og komplisert, ofte også mer tidkrevende.Kostnadene og usikkerheten kan fort bli så stor at man velger ikke å forfølge krav mot hovedmannen.

  For det andre kan det ha stor betydning for hvordan avtalen skal bedømmes. Selv om agenturlovgivningen i EU-/EØS-land bygger på Agentdirektivet og derfor er relativt lik på mange områder, er det fortsatt betydelige forskjeller på en rekke sentrale områder. Det å identifisere betydningen av hvilket lands lov som skal gjelde krever særskilt kompetanse og tilgang til et europeisk advokatnettverk. Hvis man ikke klarer å få endret avtalen til at det er norsk rett og norsk verneting som gjelder, gjelder det i det minste å forstå konsekvensene av det valget som tas.

  Poenget med gjennomgangen over er at det å inngå en agentavtale uten å foreta en kompetent gjennomgang kan koste dyrt. Det samme gjelder andre avtaler som eneforhandleravtaler og franchiseavtaler. For disse blir det antakelig enda viktigere med en kvalitetssikring og veiledning, siden eneforhandlere og franchisetakere i motsetning til agenten ikke er beskyttet av særskilt lovgivning.