Ressurs- og beredskapsplan for gravferdsbransjen

1. Innledning

Virke Gravferds Ressurs og beredskapsplan er en videreutvikling av tidligere tilsvarende planer som gravferdsbransjen har utarbeidet. Den første beredskapsplan for gravferdsbransjen ble utarbeidet av Begravelsesbyråenes Forum  Norge (BFN) i 1991, og ble senere revidert i 2001 og 2004.

Planen er forsøkt tilpasset det naturlige ansvaret som det offentlige har for utarbeidelse av nasjonale, regionale og lokale beredskapsplaner. Sett i en slik sammenheng inngår gravferdsbransjens oppgaver bare som en del i disse offentlige planene, med spesiell fokus på den videre oppfølgingen av de døde/ pårørende når myndighetenes oppgave i katastrofesammenheng i hovedsak er avsluttet.

Virke Gravferd har i dag et godt samarbeid med sentrale aktører i myndighetenes beredskapsarbeid.

Under tsunamikatastrofen i 2004 hadde de nordiske foreningene i gravferdsbransjen nær kontakt med hverandre. På det tidspunkt var BFN den eneste nordiske bransjeforeningen som hadde en etablert beredskapsplan. I ettertid har flere etablert sine egne tilsvarende planer. Dessuten har man i bransjens Nordisk Forum utarbeidet et viktig dokument: Den nordiske gravferdsbransjen som samfunnsressurs ved katastrofer m.m. Her vises det hvordan bransjen har både vilje og evne til å arbeide på tvers av de nasjonale grenser, og på den måte fremstå som viktig for de nordiske myndighetene ved behov.

Virke Gravferds Ressurs- og beredskapsplan har til hensikt å være et dynamisk dokument som skal være gjenstand for fortløpende oppdateringer og endringer etter hvert som nye behov/muligheter melder seg. 

Mange innen gravferdsbransjen har gjennom årenes løp lagt ned mye arbeid og gitt viktige bidrag for at bransjen skal være bedre rustet når en katastrofe eller større ulykke skulle oppstå. Uten å nevne enkeltpersoner spesielt, takkes alle disse for sin innsats.

2. Formål

Ressurs og beredskapsplanen har to parallelle målsettinger:

Primært

For gravferdsbransjen og det enkelte byrå: Gi en enkel veiledning om hvorledes man skal kunne håndtere en større ulykke eller katastrofe på en effektiv, men verdig måte for de døde. Planen omfatter også nyttig informasjon i forhold til myndigheter, presse og ikke minst, hvor man kan få støtte til å håndtere problemer som måtte oppstå.

Sekundært

Tjene som et verktøy for det offentlige, for at de skal kunne forstå hvilken ressurs gravferdsbransjen er når det gjelder håndtering av de døde, og også de etterlatte. Den skal også gi informasjon om hvordan de mest praktisk kan inkludere gravferdsbyråene i sine egne beredskapsplaner, slik at begge parter har klare ansvarsroller og oppgavefordelinger. Den vil dessuten kunne være et nyttig instrument for å etablere praktiske og kostnadseffektive løsninger hos alle berørte parter.

3. Begrepsavklaring /definisjoner

Katastrofe / stor ulykke

En katastrofe er en stor omveltning, ulykke eller ødeleggelse som medfører mange drepte og skadde mennesker der omfanget er større enn hva det lokale hjelpeapparatet har normal kapasitet til å ta seg av. Vanligvis brukes begrepet der minst 15 personer har mistet livet.

Nasjonal katastrofe

Nasjonale katastrofer eller store ulykker på de respektive lands territorium eller tilliggende havområder (redningsinnsats på slike områder reguleres av bi-/ multilaterale avtaler). De døde kan være norske, så vel som utenlandske statsborgere.

Internasjonal katastrofe

Internasjonale katastrofer eller store ulykker på fremmed territorium eller tilliggende havområder. Norge har ikke hovedansvar for redningsinnsatsen, men kan tilby bistand. Hovedfokus for vår del vil hovedsakelig være norske statsborgere. Etter omstendighetene kan det også, som solidarisk hjelpeinnsats, omfatte andre lands statsborgere på forespørsel fra for eksempel EU eller FN.

Ekstraordinære hendelser

En ekstraordinær hendelse er en hendelse som avviker fra det normale og innebærer en alvorlig forstyrrelse eller en overhengende fare for en alvorlig forstyrrelse i viktige funksjoner. En slik ekstraordinær hendelse, enten det er en naturkatastrofe eller en teknisk katastrofe, et biologisk utbrudd som fugleinfluensa eller andre pandemier, men også planlagte anslag som terror, gissel- eller andre voldshandlinger, krever som regel en omfattende og svært rask innsats.

4. Myndighetenes planverk

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB)

• DSB er faglig kontaktpunkt for Justisdepartementets samordningsansvar innenfor samfunnssikkerhet og beredskap. DSB skal initiere forskningsoppdrag og stå for utredninger innen alle myndighetsområder.
• DSB utreder trendanalyser og planleggingsgrunnlag, samt tilrettelegger for risiko- og trusselvurderinger som grunnlag for nasjonale strategier og prioriteringer. Direktoratet skal øke offentlige myndigheters krisehåndteringsevne gjennom øvelsesvirksomhet for ledere på lokalt, regionalt og sentralt nivå og har etatsstyring for Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap (NUSB).
• DSB skal systematisk generere, initiere, analysere, evaluere og formidle gyldig og pålitelig kunnskap om sårbarhets og risikoutviklingen i samfunnet. Prioritet legges på områder med høyest risiko for omfattende samfunnsmessige konsekvenser.
• DSB skal avdekke strukturelle og kompetansemessige svakheter gjennom tilsyn og evalueringer. 

Sosial- og helsedepartementet har laget utkast til overordnet plandokument, versjon2, datert 3.1.2014: Overordnet helse- og sosialberedskapsplan.

Hensikten med den overordnede planen er å synliggjøre hovedelementene i helse- og sosialsektorens beredskapsopplegg og sammenhengen mellom disse elementene. Overordnet nasjonal helse og sosial beredskapsplan beskriver aktørene i helse og sosialforvaltningen og helse og sosialtjenesten ved krise og katastrofesituasjoner og i planleggingsfasen. Beskrivelsen omfatter lovgrunnlag mv., aktørenes rolle og plassering i beredskapsorganisasjonen, ansvar, oppgaver og ressurser, samhandling og varslingsveier. Det gis også en kort framstilling av hvilke aktører internasjonalt som norske helsemyndigheter samhandler med i krisesituasjoner. Den overordnede planen bygger på de etablerte prinsippene for beredskapsarbeidet, både generelt og innad i sektoren, og introduserer ikke endre de forutsetninger eller ansvarsforhold. Overordnet nasjonal helse- og sosialberedskapsplan er ikke et operativt planverk til bruk i en krisesituasjon.

Alle aktører omtalt i den overordnede planen har egne beredskaps- og kriseplaner som skal legges til grunn for krisehåndteringen. Dette dokumentet gir et helhetlig rammeverk som de enkelte aktørene kan relatere planverket for sin egen virksomhet til.

Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa

Målsettingen til en plan om influensapandemiberedskap er å legge til rette for at man under en influensapandemi kan redusere sykelighet og død, ved å pleie og behandle syke og døende hjemme og på sykehus. I tillegg er målet å opprettholde nødvendige tjenester samt å gi nødvendig informasjon til helsevesen, det offentlige og media.

Regionalt

De norske regionale helseforetakene har ansvaret for å utarbeide beredskapsplaner. Så langt har vi ikke fått tilgang til disse og har heller ikke fått bekreftet at slike planer faktisk er utarbeidet i alle regioner. Virke Gravferds lokalavdelinger oppfordres til å kontakte regionale helseforetak i sine respektive områder for å forhøre seg om helseforetaket har beredskapsplaner. Lokalavdelingen oppfordres til å gi tilbakemelding til Virke Gravferd om helseforetak som har utarbeidet egne planer.

Lokalt

Det er den lokale politimester som har ansvaret for håndteringen av ulykker og katastrofer innenfor sitt politidistrikt. I en krisesituasjon er det den aktuelle politimester som er øverste myndighet, og som kan rekvirere den assistanse som er nødvendig. Den lokale politimester har også ansvaret for å utarbeide tilsvarende beredskapsplaner. Tilgang på tilstrekkelig antall og egnede gravplasser er et kommunalt ansvar og ivaretas av lokal gravplassmyndighet.

5. Beredskapsteam

Virke Beredskapsteam består av yrkesaktive ressurspersoner i gravferdsbransjen. Teamet knyttes til Styret for Virke Gravferd som også er deres overordnede organ.

Valg av Virke Beredskapsteam

Styret forespør lokalavdelingene om forslag på kandidater som kan velges til teamet. Kandidatene velges av styret. Saken settes på dagsorden til Representantskapet til orientering.

Gravferdsbransjens beredskapsteam:

Sekreteriat:

• Bransjeleder Åse Skrøvset
• Mobil: 95 87 84 44
• E-post:
• Sentralbord Virke: 22 54 17 00

Teamet skal bestå av bransjepersoner med god kunnskap om bransjen og bransjens medlemmer. Personene må ha inngående kjennskap til beredskapsplanen og må holdes oppdatert og à jour med planer som finnes på overordnet nivå, og i søsterorganisasjonene i Norden.

Medlemmer av teamet må være villige til å prioritere tid til oppgaven både på det personlige og profesjonelle plan, og må følgelig være villig, og ha reell mulighet, til å forlate sitt daglige arbeid for den tid som kreves, uansett hvor ubeleilig det måtte være. Beredskapsteamet møtes minimum en gang i året. Bransjedirektør er ansvarlig for innkalling, dagsorden og protokoll.

Protokollen godkjennes av teamet før den sendes til Styret for gravferd til orientering.

Teamets todelte rolle

1. Bistand til det enkelte byrå

Byråets forberedelser

Mange av de forberedelser som det enkelte byrå bør foreta i sitt lokalområde, kan og bør helst gjøres i samarbeid med øvrige lokale byråer på stedet/den lokale Virke Gravferdsavdeling.

Oppbevaringsrom/ mottakssentral

Det enkelte begravelsesbyrå må skaffe seg en oversikt over egnet oppbevaringsrom/mottakssentral i sitt lokalmiljø. Det vil da være naturlig å søke informasjon hos den lokale politimyndighet, helsemyndighet eller andre relevante, lokale instanser. Noen steder har byråer egnede stellerom og kjølerom som kan være aktuelle. Det kan også være aktuelt å tilby nevnte instanser råd og informasjon om hvilke krav som bør stilles til slik oppbevaring/mottak. Som eksempel på egnede kriseløsninger kan nevnes tilfluktsrom, parkeringsanlegg, veitunneler, idrettsanlegg, lagre etc.

Momenter som må vurderes:

• Beliggenhet/adkomst med store kjøretøyer.
• Størrelse og utforming
• Låsbarhet med enkel kontroll av inn-/utpassering.
• Kjølemuligheter (f.eks. mobilt kjøleaggregat).

Katastrofeposer

Det vil i de fleste tilfeller være aktuelt å bruke katastrofeposer for å frakte de døde fra ulykkessted til mottakssentral. Det bør avklares lokalt med politimester på stedet hvilken offentlige, lokale instans som har ansvaret for en egnet beredskap/tilgang på et tilstrekkelig antall katastrofeposer av egnet kvalitet ved større ulykker.

Kommunal ressursgruppe/ kriseteam

Det er i de senere år opprettet flere ressursgrupper/kriseteam i mange kommuner. Byrået bør skaffe en oversikt over hva som foreligger av slikt i sitt lokalmiljø og hvilke beredskapsplaner disse har. De bør da samtidig gjøre nevnte grupper/ team oppmerksomme på hvilke ressurser de lokale byråene kan ha på dette området.

Organisering

Opprettelse av beredskapskontor

• Opprettelse av beredskapskontor i 2011 ga oss nyttige erfaringer for senere hendelser. Kontoret ble opprettet i geografisk sentralt i forhold til mottakssted av døde for identifikasjon. Kontoret betjenes med teammedlemmer, eventuelt lokale ressurspersoner. Kontoret har som oppgave å være kontaktpunkt for byråer, patologer og offentlige instanser. Kontoret vil normalt formidle informasjon i nært samarbeid med Virke Gravferds sekretariat. Opprettelse av beredskapskontor avklares med sekretariatet.

Organisering på skadested - Koordinator

• Én fra byrået eller fra beredskapsteamet må være kontaktledd og på den måten blir det enklere for andre i byrået å skaffe seg nødvendig oversikt. Forholdet til beredskapskontor og eventuelle eksterne samarbeidspartnere fungerer også best når de har én koordinator å forholde seg til.

Hovedbase

• Byråets kontor vil normalt være hovedbase. Kontoret må ha gode telefonforbindelser, med god tilgang på fastlinjer (sentralbord), mobiltelefoner, og e-post.

Oversikt – I

• Koordinator må ha full over sikt over eget materiell, i tillegg til personell og/eller biler

Oversikt – II

• Koordinator må til enhver tid ha ajourførte lister som viser hvor de avdøde befinner seg. Koordineres med beredskapskontor.
• Her kan man også på forhånd konferere med den lokale politimester om et eventuelt nærmere samarbeid når det gjelder slike lister.

Informasjon

• Det er viktig å huske på at det er operasjonsleder (politiet) som har det overordnede ansvaret for informasjon ved store ulykker/katastrofer.
• Det er svært viktig at relevant informasjon avklares av koordinator med beredskapskontor eller sekretariatet i Virke Gravferd, altså ikke av noen av de andre som er med i arbeidet i regi av gravferdsbyrået.

Media

• Kravet fra media om informasjon er stort, og i en presset situasjon kan pressefolk føles som en ekstra belastning. Byrået overlater det som har med informasjon til media å gjøre til operasjonsleder (politiet).

Meldinger til offentlige myndigheter

• Erfaringer fra tidligere katastrofer viser at det er en stor jobb med alle skjemaer som skal utfylles. Det dreier seg blant annet om dødsattest, dødsmelding til lensmann/ skifterett, begjæring om kremasjon og forsendelsespapir innenlands/ utenlands. Dette avhenger av størrelsen på oppdraget. I de fleste tilfeller har det vært nødvendig med én medarbeider i byrået som har ansvar for alt arbeidet.

2. Bistand til det offentlige

Hver enkelt i beredskapsteamet har bred egenerfaring og inngående kjennskap til gravferdsbransjen og bransjens ressurser. Teamets medlemmer vil derfor kunne være en viktig kilde til informasjon, støtte og koordinering i en katastrofesituasjon. Både i en løpende, direkte kontakt med det offentlige, og når det gjelder øvrige byråer og bransjens samarbeidspartnere både nasjonalt og internasjonalt (jf. vedlagte brosjyre: Den nordiske gravferdsbransjen som samfunnsressurs ved katastrofer m.m.).

Verdifull kompetanse for å kunne ta hånd om etterlatte/ familien

• Daglig kontakt og erfaring i å håndtere de behov og former som sorgen kan ha, samt erfaringer med mennesker i
• Kunnskap for å kunne besvare de første ”vanskelige” spørs- målene.
• Kunnskap om transport over landegrenser, lover og regler samt praktiske, familiejuridiske og økonomiske spørsmål som kan oppstå i forbindelse med dødsfall og gravferd.
• Omfattende kunnskap om forskjellige tros- og livssynsretninger.

Stor kapasitet både med hensyn til personell og tekniske ressurser

• Et norsk nettverk av byråer med representasjon på alle større steder.
• Stort nettverk innen bransjen som muliggjør en svært stor kapasitet og omfattende kunnskap vedrørende alle mulige former for logistikk hva gjelder transport, oppbevaringsplasser, seremonirom m.m
• Bransjen har over 800 begravelsesbiler som er spesialbygde til formålet.
• God tilgang til egnet materiell som er nødvendig i forbindelse med dødsfall.

3. Økonomi knyttet til bistandsrollene

Reisekostnader til beredskapsteamets årlige møte bekostes av Virke Gravferd. Alle øvrige eventuelle kostnader skal forhåndsgodkjennes av styret. Kostnader til aktiv tjeneste for andre, bekostes av rekvirent. Statens satser gjelder.

Oversikt/samhandling - Beredskapslagre

Det er ikke foretatt noen konkrete tiltak med tanke på samhandling med det offentlige om beredskapslagre. Beredskapslagre til bruk ved katastrofer og større ulykkerer derfor inntil videre et rent offentlig ansvar.

Lokalt vil det imidlertid være hensiktsmessig for det enkelte byrå/lokalavdeling å skaffe seg en oversikt over hva som vil kunne være tilgjengelig i det umiddelbare nærområdet, både hos det offentlige og i de enkelte byråene i nærheten.

Godtgjørelse for teamets innsats:

Hvert medlem i teamet sender faktura på sine utlegg til rekvirenten basert på

• Egne ordinære timepriser
• Faktiske reiseutgifter
• Diett/overnattingsutgifter (statens satser).

Dette gjelder enten rekvirent er det offentlige eller et gravferdsbyrå.

Kvalitetskontroll ved fakturering av det offentlige

Beredskapsteamet vil kunne påta seg oppgaven med å kontrollere bransjens egen fakturering til det offentlige. Dette som et ekstra kvalitetssikringstiltak for å forhindre unødvendige feil og/eller feiltolkninger.

6. Informasjon - Behov og håndtering

Forutsetningen for å kunne yte hurtig og effektiv bistand i enhver situasjon, er mest mulig korrekt informasjon (i riktig mengde, omfang og form) til de personer som trenger det, når de trenger det. En katastrofe er imidlertid vanligvis karakterisert ved kaos og manglende informasjon, eller i verste fall feilaktig informasjon og informasjon på ville veier.

Innsamling og håndtering av informasjon i forbindelse med en katastrofe er i utgangspunktet et offentlig ansvar og oppgave. 

Virke Gravferds oppgave i denne sammenheng er å formidle/etterlyse den informasjonen fra ansvarlig myndighet som skal til for at bransjen skal kunne utføre sin del av oppgavene i forbindelse med katastrofen. Virke Gravferd skal også formidle relevant informasjon til pårørende/samarbeidspartnere. Virke Gravferds kontaktlister til gravferdsbransjen er en effektiv og rask formidler av viktig informasjon.

Punktene under må avklares med Sekretariatet i Virke Gravferd og beredskapskontor. På den måten blir intern og ekstern informasjon best samordnet.

 Informasjon om de døde

• Antall døde (maksimums-/minimumsestimat).
• Spesielle hygienetiltak som bør ivaretas
• Myndighetenes behov for tilstrekkelig materiell tilgjengelig (katastrofeposer/kister).
• Er det mulig å kjøre til katastrofestedet, alternativt oppsamlingssted?
• Er eventuell tilstrekkelig kjølekapasitet tilgjengelig hvis behov?
• Etikk og verdighet

Informasjon til de pårørende

• Oversikt over de dødes identitet og bosted
• Forklare på en enkel og forståelig måte prosessen/arbeidet som må gjøres før de døde kan frigjøres for transport hjem, og på hvilken måte de kan transporteres.
• Samarbeide med de pårørende om detaljer for hjemsendelse.
• Hvis avdøde er tapt i en katastrofe: Forklare de pårørende prosessen med en såkalt Dødsformodningserklæring, og dermed mulighet for å få et (tomt) gravsted til den savnede.
• Orientere ved behov om støttemuligheter/forsikringsordninger.

Informasjon til den øvrige gravferdsbransjen

• Etter hvert som identiteten til de avdøde blir klarlagt, og byrå lokalt blir valgt av de pårørende: Holde sine kolleger løpende oppdatert om fremdrift i prosessen frem til frigjøring og klargjøring for hjemsendelse.
• Hvis mulig: Orientere sine kolleger om den avdødes tilstand (når det gjelder syning for de pårørende etc.).
• Orientere om kistetype (mest aktuelt ved dødsfall i utlandet) og behovet for senere omlegging.
• Ikke informer om mer enn det som er nødvendig (”need to know”).
• I ettertid stille sine erfaringer tilgjengelig for bransjen.

Informasjon til andre

• Ettersom informasjon er et offentlig ansvar, skal bransjen begrense seg til å gi relevant informasjon til informasjonsberettigede innen sin egen profesjon og sine samarbeidspartnere.
• Bransjen skal være svært tilbakeholden med å formidle informasjon videre til tredjeperson, men bare henvise til det offentlige (altså en form for ”Vær varsom-plakat”).
• Bransjen bør/skal i tråd med gravferdsbransjens selvpålagte taushetsplikt, spesielt avholde seg fra å uttale seg til pressen.

7. Økonomiske aspekter

Økonomi generelt

Som i så mange av livets andre forhold spiller økonomi ved dødsfall en viktig rolle, uavhengig av om det dreier seg om et naturlig og forven- tet dødsfall eller et dødsfall på grunn av en stor ulykke eller katastrofe. Det gjelder enten dødsfallet skjer på hjemsted, på reise i hjemland eller utland, på ferie eller i jobbsammenheng.

Forsikringer ved dødsfall

Mange nordmenn har forskjellige typer forsikringer som under gitte omstendigheter kan dekke kostnader ved dødsfall helt eller delvis. Forsikringene kan være som del av et arbeidsforhold, et medlemskap for eksempel i en arbeidstakerforening, eller egne, private forsikringsordninger.

Det kan også dreie seg om tredjeparts ansvarsforsikringer. En klarlegging av slike forhold ved en katastrofe kollektivt, bør avklares så snart som mulig. En oversikt over hvilke erstatningsforhold som eventuelt kan foreligge vil kunne bidra til å minske en av usikkerhetene for de etterlatte etter en katastrofe. Dermed kan de lettere få ro til å bearbeide tapet og sorgen ved å miste en av sine nærmeste.

Trygderefusjon og dekning 

• Kriterier om stønadsordninger til gravferd er regulert i folketrygdlovens kapittel 7.
• Det er et vilkår for rett til stønad at avdøde var medlem i folketrygden på tidspunktet for dødsfallet. Det fremgår av folketrygdlovens kapittel 2 hvem som er medlem i folketrygden.
• EØS-reglene kan gi utvidet rett til gravferdsstønad, se kapittel 7 i EØS-rundskrivet, hovednr. 40.
• Det gis stønad til nødvendig transport og behovsprøvd gravferdsstønad etter gitte kriterier. Les mer på www.nav.no.
• Størrelsen på stønadene reguleres hvert år av Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingen.
• Forenklet kan man si at støttebeløpet avkortes krone for krone mot avdødes ligningsmessige formue ved dødstidspunktet, eller mot eventuell forsikring.
• Noe forenklet kan man her også si at transportstøtte ytes ved transport over 20 kilometer.
• Hvis avdøde ikke har noen etterlatte som tar ansvar for gravferden, trer kommunen der avdøde hadde registrert bopel, inn i de etterlattes sted.

8. Samordning

Evaluering / debriefing

I en katastrofesituasjon er det viktig å kunne evaluere både underveis og i etterkant. Dette gjelder både hva angår den praktiske delen av arbeidet, og de menneskene som er involvert i arbeidet.

I en hektisk situasjon er det ikke sikkert at de mest hensiktsmessige løsninger alltid blir valgt med en gang. Det er viktig å ha fokus på de praktiske løsningene slik at arbeidet blir utført på best mulig måte. På den måten kan man unngå unødige belastninger.

Alt personell som medvirker i en katastrofesituasjon har behov for en debriefing etter at arbeidet er utført. Normalt vil politiet/Kripos være ansvarlig for å innkalle til dette. Ansvaret for en videre oppfølging vil være arbeidsgivers oppgave.

Enkelte steder finnes det såkalte kollegastøtteordninger. Dette er mennesker som er skolert til å ta del i slike oppgaver.

Gravferdsbransjen har også utarbeidet et eget hefte, ”Hvordan hindre utbrenthet i bransjen”, som det enkelte byrå kan gjøre nytte av i egen organisasjon. Kontakt Virke for denne.

Skriftlig rapport

En skriftlig evaluering bør utarbeides og distribueres til samarbeidspartnere som har deltatt i arbeidet. Beredskapsteamet har utarbeidet et eget skjema som skal fylles ut av begravelsesbyråets representant. Det utfylte skjemaet sendes sekretariatet for Virke Gravferd for videre distribusjon til gravferdsbransjens medlemmer. Skjemaet settes inn i byråenes egne beredskapspermer, og vil kunne gi verdifull tilleggskompetanse.

9. Skjemaer, regler og forskrifter

Se våre hjemmesider for evalueringsskjemaer og praktiske skjemaer.

Hygieneforskrifter

Hygiene i forbindelse med dødsfall og transport av døde er omhandlet i FORSKRIFT OM TRANSPORT, HÅNDTERING OG EMBALLERING AV LIK SAMT GRAVFERD.

• Forskrift om transport, håndtering og emballering av lik samt gravferd Fastsatt av Statens helsetilsyn 3. april 1999.
• Retningslinjer om hygieniske forholdsregler m.m. ved håndtering og transport av lik
  Fastsatt av Statens helsetilsyn 9. august 1999, i samråd med Statens institutt for folkehelse.

Utdrag

Hygiene (kommer av det greske ordet hygieia som betyr sunn/ sunnhet). Hygiene defineres som vitenskapen om de ytre tings innflytelse på menneskers helse. Hygiene defineres også som den del av medisinen som har til oppgave å forebygge. Hygiene er en vitenskap som omhandler forebygging og reparasjon av skader. Folkelig sagt betyr hygiene renslighet.

Verdighet ved håndtering av døde mennesker
Håndtering av døde mennesker kan arte seg svært forskjellig etter hvor dødsfallet skjer, på institusjon, i hjemmet, annet sted eller ved ulykker. Uansett hvor vanskelige forhold man møter, forventes det at alt personell opptrer med respekt og ærbødighet.

Personell som håndterer døde mennesker har et utfordrende og krevende arbeid. Det betyr at man også må passe på seg selv og sine kolleger slik at situasjonen ikke blir vanskeligere enn man er i stand til å hanskes med.

Formål
Formålet med hygieneforskriftene er å sikre at transport, håndtering og emballering av døde mennesker samt gravferd foregår hygienisk forsvarlig for å motvirke overføring av smitte fra døde mennesker. Hver enkelt har et ansvar for å forhindre smitte, både ovenfor seg selv, sin nærmeste familie, samarbeidspartnere, pårørende og publikum generelt.

Korrekt bruk av hansker
Smitte overføres generelt lettest ved berøring. Bruk derfor alltid hansker ved enhver form for berøring av den avdøde. Hansker reduserer vanligvis faren for overføring av kontaktsmitte til personen som bærer hansker. Dekk til egne sår med plastbandasje eller flytende plaster før hanskene tas på. Hansker skal kun nyttes til konkrete arbeidsoppgaver og tas av når oppgaven er utført. Dersom hanskene under bruk blir direkte forurenset med blod, kroppsvæsker, sekreter mm., skal hanskene alltid skiftes ut umiddelbart. Etter bruk av hansker må disse tas av på en måte som gjør at hender og håndledd ikke for- urenses. Brukte hansker skal kastes som smitteavfall i gul risikoavfallssekk. Hendene desinfiseres til slutt med godkjent hånddesinfeksjonsmiddel.

Standard smittevern
Utover hansker er standard smittevern svært viktig for alle som håndterer døde mennesker. Standard beskyttelsesutstyr tar sikte på å redusere risikoen for overføring av sykdomsfremkallende mikrober og brukes ved all form for håndtering av døde mennesker uavhengig av diagnose eller infeksjonstilstand.

Kjennetegn på død

Døden defineres som opphør av liv. Et menneske er dødt når det har trukket sitt siste åndedrag, og hjertet har slått sitt siste slag. Da er også bevisstheten borte og hjernefunksjonen opphørt. Etter ca. 15 minutters sirkulasjonsstans er alle hjerneceller døde. De første synlige tegn er at huden blir blek, øynene innfalne, muskulaturen slapp og ansiktet uttrykksløst.

I enkelte tilfeller kan livsfunksjonene være så nedsatt at bare en inngående undersøkelse kan avsløre at vedkommende ennå er i live. Det gjelder for eksempel sovemiddelforgiftede og personer som er blitt liggende ved lav temperatur, nær druknede og noen som har fått kraftig elektrisk støt.

Når et legeme er dødt, vil det også inntre forandringer:

Dødsflekker
Disse består av en rødfiolett farging av huden på de lavest liggende deler av legemet, og kommer til syne en halv til to timer etter dødstidspunktet. I begynnelsen er de spredt og svakt farget, men etter noen timer flyter de sammen til større flater og kan bli mørkere. Dødsflekkene skyldes at blodet etter døden renner ned i de nederste kapillarer og små vener, og fargen avhenger av blodets farge i dødsøyeblikket. Ved visse kvelningsformer og hjertelidelser er dødsflekkene mørkt blåfiolette. Ved kullosforgiftning er de påfallende lyse røde, og hos blodfattige personer er de svake og lite fremtredende.

Dødsstivhet (rigor mortis)
Dette er stivheten og fastheten i muskulaturen som inntrer gradvis etter døden. Den begynner vanligvis to til fem timer etter døden, og pleier å være mest utviklet etter ca. tolv timer. Man må da bruke betydelig kraft for å rette ut en bøyd albue eller kne. Har man først rettet ut en dødsstiv muskel, kommer stivheten ikke tilbake. Stivheten kan først kjennes i halsens muskler. Det er derfor fornuftig å legge en pute under hodet på en som nylig er død for at det skal kunne fikseres i sin naturlige stilling. Etter at dødsstivheten har bestått i ett til tre døgn, forsvinner den gradvis igjen.

Dødsformodningsregler: Kjennetegn på død

Lov om forsvunne personer – fremgangsmåte
Utarbeidet av tidligere leder av skifteretten i Oslo, Anne Cathrine Frøstrup, 31.12.04 i forbindelse med tsunamien i Sørøst-Asia.

Som følge av flomkatastrofen vil det dessverre forventes en rekke forsvunne personer som det kan være grunn til å anta er omkommet. Spørsmålet er hvordan pårørende skal gå frem for å få vedkommende erklært død.

Hva skal til for kjennelse/dom om dødsformodning?
Lov om forsvunne personer av 3. mars 1961 har to ulike måter å håndtere dette på.

Dersom vedkommende er forsvunnet under slike omstendigheter at det ”ikke er rimelig grunn til å tvile på at han er død”, bestemmer loven § 1 jf. § 8 at det kan avsies kjennelse om dødsformodning som da vil nevne den dag som er dødsformodningsdag. Det skal være den dag det er sannsynlig at vedkommende er død, jf. § 8 annet ledd. Dersom det ikke uten videre kan legges til grunn at en forsvunnet person er død, må det reises sak om dødsformodning.
Som hovedregel skal det da gå 10 år siden man sist visste vedkommende var i live. Men fristen er bare ett år når det er ”overveiende sannsynlig at den forsvunne er død fordi han kom bort ved en ulykke, krigsoperasjon eller annen begivenhet som skapte alvorlig livsfare”. Flomkatastrofen vil være en slik ulykke. Spørsmålet er likevel om det er slik at det er overveiende sannsynlig at den aktuelle forsvunne kom bort ved en slik ulykke.
Som vi ser, er det to ulike bevistema. Det er den enkelte dommer som fastsetter hva som skal kreves av bevis for å komme inn under den ene aller andre kategori. Men som utgangspunkt må sies at situasjoner der foreldre måtte slippe sitt barns hånd og foreldrene klarte seg, mens barnet senere ikke er funnet, vil falle inn under den første kategori. Det betyr at man straks kan avsi kjennelse om dødsformodning.

Hvor grensen vil gå mellom den første og annen kategori vil gå, vil som nevnt være opp til den enkelte dommer. Men det er en gruppe personer som man ikke vet hvor er, man har ikke hatt kontakt med dem på lenge, uten å vite helt konkret at de befant seg på stranden i ulykkesøyeblikket, her vil man regelmessig måtte kreve noe mer. Det er selvsagt en meget alvorlig rettslig handling å erklære et menneske for død, både moralsk og rettslig, slik at § 1 er forbeholdt de klare tilfelle.

Hvor skal man henvende seg? Og hvem kan henvende seg?

Melding om forsvunnet person gis til tingretten (skifteretten i Oslo) på det stedet der den forsvunne hadde sin siste bolig, av den forsvunnes ektefelle, slektninger eller offentlig myndighet som kjenner til forsvinningen. Om retten ikke finner grunnlag for å avsi kjennelse etter § 1, besørger den oppnevnt verge som vil forvalte den forsvunnes midler som umyndige midler.

Dette fremgår av § 2 annet ledd. Sak om dødsformodning kan reises av arvingene til den forsvunne, ektefellen og enhver annen som har rettslig interesse. Arvinger er et vidt begrep, og samboer må her anses å ha rettslig interesse ( § 5).

I praksis vil man henvende seg til politiet for å melde sin kjære savnet. Når dødsformodningssak kommer inn for domstolen, vil dommeren også rutinemessig sende saken til politiet for innhenting av eventuelle nærmere opplysninger. Det heter i loven § 7 tredje ledd at retten av eget tiltak skal søke å skaffe opplysninger som kan sikre en riktig avgjørelse. Kst. justitiarius ved Oslo skifterett og byskriverembete opplyser at man der tar sikte på å kontakte politiet for å samordne prosedyrer for å hindre unødig tidsbruk.

Saksbehandlingstidens lengde beregnes i hver enkelt sak. Deretter vil kapasiteten og prioriteringen til den enkelte domstol kunne ha betydning. På grunn av mulig kompleks etterforskning vil det mulig kunne ta et par måneder også å få avsagt kjennelse om dødsformodning. Dette er imidlertid svært vanskelig å ha noen generell formening om dette på det nåværende tidspunkt.
Dersom det blir aktuelt med dødsformodningssak, vil dette altså først ta ett år etter forsvinning før sak kan reises. Selve saksgangen tar her også lang tid ved at den forsvunne skal innkalles med minst tre måneders varsel (§ 7). En kjennelse eller dom om dødsformodning virker i utgangspunktet for og mot alle, og legges til grunn i alle forhold hvor det har betydning om den forsvunne er i live eller ikke (§ 10).

Nyttig:

• Overordnet nasjonal helse- og sosialberedskapsplan (vedrørende regjeringens planverk)
• Gravplassloven (lov 07.06.1996 nr. 32: Lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd)
• Gravferdsforskriften (forskrift 10.01.1997: Forskrift til lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd).
• Særlig om prisopplysning for gravferdstjenester (Forskrift om prisopplysning for varer og tjenester (forskrift 1.1.2013)
• Ytelser ved dødsfall
• Forskrift om transport, håndtering og emballering av lik samt gravferd (forskrift 03.04.1998)