Forbrukerkjøp

Forbrukerens plikter

De fleste reklamasjonsregler fastsetter at kunden skal reklamere på en mangel innen rimelig tid etter at forbrukeren oppdaget eller burde oppdaget mangelen.

Dette er også det formelle utgangspunktet etter forbrukerkjøpsloven § 27 første setning. I annen setning gjør imidlertid loven et krumspring: Her står det at fristen for å reklamere aldri kan være kortere enn to måneder fra kunden oppdaget mangelen. 

Den praktiske hovedregelen er dermed at forbrukerens reklamasjonsfrist ikke avhenger av når forbrukeren burde oppdaget mangelen, men først fra det tidspunktet kunden faktisk oppdaget mangelen. 

Kunden må imidlertid uavhengig av dette reklamere innen fristen i annet avsnitt, som er enten to eller fem år etter leveringstidspunktet. En kunde som reklamerer senere enn dette, har tapt sine krav, uavhengig av når kunden faktisk oppdaget mangelen.

Må forbruker undersøke tingen?

Kjøpsloven har en bestemmelse som forplikter kjøperen til å undersøke varen ved levering, mens forbrukerkjøpsloven ikke har noen bestemmelser om forbrukers undersøkelsesplikt. Forbrukeren har derfor ingen generell undersøkelsesplikt.

Forbrukerklageutvalget har for eksempel uttalt at forbrukeren ikke har plikt til å undersøke sesongvarer kjøpt på tampen av sesongen (hagemøbler på høsten), men at forbrukeren kan vente med å undersøke varene til de faktisk er pakket opp. 

Krav selger kan stille

Selv om forbruker ikke har en alminnelig plikt til å undersøke leveransen, kan selger i enkelte tilfeller argumentere for at kjøper burde ha oppdaget mangelen på et bestemt tidspunkt: 

• Ved bruk av tapet, maling eller byggevarer kan selger normalt hevde at forbruker burde oppdaget feil ved mønster, farge, kvalitet mv. før monteringen skjer.
• Kjøper bør kontrollere antall kolli hun eller han har mottatt. For eksempel vil en reklamasjon tre år etter kjøpet om at kjøper kun har mottatt tre av fire esker normalt kunne avvises. Dette måtte kunden ha oppdaget ved levering. Ved store antall kolli kan imidlertid utfallet bli et annet.
• I de tilfeller der markedsføringen har gitt en klar oppfordring til forbruker om å undersøke varen, bør forbruker også normalt undersøke den.

Selger kan ikke gjennom salgsvilkår eller lignende pålegge forbrukeren egen undersøkelsesplikt eller reklamasjonsfrist som er dårligere enn de rettighetene forbrukeren har etter forbrukerkjøpsloven. 

I tilfeller der kunden ikke har oppdaget mangelen, kan selger derfor ikke, innenfor rammen på to eller fem år fra levering, avvise en reklamasjon som for sent fremsatt selv om forbruker burde oppdaget mangelen tidligere. Dette gjelder også tilfellene nevnt her. 

Vi mener imidlertid at selger i disse tilfellene bør kunne argumentere for at eventuelle erstatningskrav må reduseres eller bortfalle helt som følge av at forbrukeren ikke har bidratt til å redusere tapet, se §§ 52 og 54. 

Forbrukerkjøp av digitale ytelser – Digitalytelsesloven

Den 1. januar 2023 trer den nye digitalytelsesloven i kraft. Loven er en egen forbrukerkjøpslov for digitale ytelser og vil blant annet omfatte applikasjoner til mobiltelefoner og strømmetjenester for musikk og TV-serier. I tillegg vil loven omfatte andre tjenester som leveres digitalt til kunden, som f.eks. digitalt treningsabonnement.

Av viktige endringer innføres det blant annet en ny bestemmelse som slår fast at bindingstid i løpende om digitale ytelser som utgangspunkt ikke kan avtales bindingstid ut over seks måneder av gangen.

Hva er digitalytelsesloven?

Digitalytelsesloven er en ny og egen lov om forbrukerkjøp for digitale ytelser. Loven gjennomfører digitalytelsesdirektivet (direktiv (EU) 2019/770) i norsk rett. Loven i sin helhet er tilgjengelig på Lovdata sine sider her.

Da dette er en egen forbrukerkjøpslov på det digitale området inneholder loven mange av de samme rettighetene og pliktene som følger av forbrukerkjøpslovens regler.

Hvilke tjenester vil omfattes av digitalytelsesloven?

Loven gjelder for avtaler om levering av digitale ytelser mot vederlag i forbrukerforhold.

Med digitale ytelser menes digitalt innhold og digitale tjenester. Digitalt innhold er i loven definert som data som fremstilles og leveres i digital form. Digitale tjenester er tjenester som gjør det mulig for brukeren å frembringe, behandle, lagre eller få tilgang til data i digital form, eller tjenester som gjør det mulig å dele eller å samhandle på annen måte med slike data.

Eksempler på digitale ytelser er applikasjoner for mobiltelefoner og nettbrett, videofiler, lydfiler, musikkfiler, digitale spill, e-bøker o.l. Eksempler her er f.eks. Spotify, Netflix, og Storytel mv.

Hva er de viktigste endringene med loven?

• Betaling med personopplysninger: Digitalytelsesloven gjelder avtaler om levering av digitale ytelser mot vederlag i forbrukerforhold. Nytt i loven er at det med vederlag i lovens forstand ikke bare menes betaling i form av penger, men også i visse tilfeller at forbrukeren oppgir sine personopplysninger. 
• 6 måneders bindingstid: Loven inneholder også en ny bestemmelse om bindingstid i løpende avtaleforhold om digitale ytelser, som slår fast at det som utgangspunkt ikke kan avtales bindingstid ut over seks måneder av gangen. I særlige tilfeller kan det avtales lengre bindingstid, men bindingstiden kan etter loven aldri være lengre enn tolv måneder.
• Erstatning for ikke-økonomisk tap: Som eller på forbrukerkjøpsrettens område slår også den nye digitalytelsesloven fast at kunden vil kunne kreve erstatning for tap man har hatt som følge av kontraktsbruddet. Nytt i loven er imidlertid at man også åpner opp for en rett for forbrukeren til å kreve erstatning for ikke-økonomisk tap i spesielle tilfeller. For at det skal kunne kreves erstatning for et slikt ikke-økonomisk tap, må tapet være konkret. I forarbeidene til loven avgrenses det mot generelle ergrelser som tapt tid og frustrasjon knyttet til misligholdet. Som eksempel på en konkret ulempe som kan gi grunnlag for erstatning er familiebilder som går tapt som følge av mangler ved en skylagringstjeneste.