Tariff ord og uttrykk

Her finner du definisjon og forklaring av de mest brukte uttrykkene i forbindelse med tariffoppgjør.

 

Hvem er partene i arbeidslivet?

Partene i arbeidslivet er et begrep som refererer til arbeidstakerne eller deres organisasjoner på den ene siden, og arbeidsgiverne eller deres organisasjoner, på den andre. I nordiske land veksler partene ofte sømløst mellom å være arge motstandere og lojale samarbeidspartnere. Retten til å organisere seg står sterkt i det norske lovverket. Partene i arbeidslivet representerer derfor mange både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.

Hva er et hovedoppgjør?

I et hovedoppgjør kan det forhandles om alt i en tariffavtale – alt fra lønnsnivå, beslutningsprosedyrer på arbeidsplassen, arbeidstidsordninger og pensjon. Tariffavtalene gjelder til neste hovedoppgjør, altså to år frem i tid, men de har bestemmelser om at man i mellomoppgjørsåret skal møtes for å regulere lønnssatsene.

Hva er et mellomoppgjør?

En tariffavtaleperiode er (typisk) to år i Norge, men forhandles hver år.  Annethvert år er det hovedoppgjør, og annethvert år er det mellomoppgjør. Et mellomoppgjør betyr at Virke møter flere arbeidstakerorganisasjoner for å forhandle om lønn. Oppgjøret er et såkalt samordnet oppgjør. Det betyr at vi forhandler med LO om alle tariffavtalene vi har med forbund i LO samlet. Det samme gjør vi med YS og andre hovedsammenslutninger på arbeidstakersiden.

I hovedoppgjør forhandles derimot én og én tariffavtale. I tillegg forhandler vi med noen frittstående forbund.

I et mellomoppgjør er det også mulighet for at forhandlinger kan ende i mekling, og eventuelt konflikt, dersom det ikke blir enighet.

Hva er en tariffavtale?

En tariffavtale gir medbestemmelse, stabilitet og innflytelse for arbeidstakerne, og det gir forutsigbarhet, forenkling og forpliktende enighet for arbeidsgiver. Relasjonene mellom partene i arbeidslivet i Norge er generelt tillitsfulle og gode, og dette er en vesentlig del av suksessoppskriften for hvorfor vi har et så velfungerende arbeidsliv her til lands.

Frontfagsmodellen

I Norge forhandler vi lønn etter den såkalte frontfagsmodellen. Norsk økonomi er avhengig av at lønnsveksten blir holdt innenfor rammene av det industrien tåler. Det betyr at konkurranseutsatt sektor definerer hvilken lønnsvekst konkurranseutsatte bedrifter kan tåle. Alle andre tariffområder skal i utgangspunktet rette seg etter den økonomiske rammen som blir forhandlet frem der.

En slik modell sikrer at forskjellene på lønnsslippene våre ikke blir for store. Både ansatt- og arbeidsgiversiden tar ansvar for at enkeltgrupper ikke får uforholdsmessig sterkere lønnsutvikling enn andre grupper. I tillegg legger vi sammen til rette for en lønnsutvikling som er godt tilpasset den delen av næringslivet som konkurrerer globalt.

Frontfaget er NHO og Norsk Industri på den ene siden, og LO og Fellesforbundet på den andre.

Hva er hovedavtalen?

Hovedavtalen er det organiserte arbeidslivets «grunnlov», hvor de grunnleggende spillereglene for samarbeid mellom organisasjonen, og mellom arbeidsgiver og tillitsvalgt reguleres. Hovedavtalen fungerer som et virkemiddel for å sikre samhandling og gode prosesser mellom partene i forhandlinger.

Hovedavtalene regulerer en rekke forhold som ikke er lovfestede, men den tar i motsetning til overenskomstene ikke for seg lønn og andre arbeidsbetingelser. Det er viktig å merke seg at hovedavtalen kun gjelder på arbeidsplasser der det mellom partene er inngått tariffavtale.

Hovedavtalen er ikke en del av tariffoppgjøret, men forhandles hvert fjerde år. Sist forhandling var i 2018.

Hva er lokale forhandlinger?

Lønnsvurderinger gjøres naturlig nok også lokalt. Mange av tariffavtalene i Norge kombinerer sentral og lokal lønnsdannelse. Ofte er de sentralt avsatte satsene minstelønnssatser, og det gis i tillegg rom for ledelse og ansatte på bedriften til å drøfte lokal lønnsfastsettelse. Dette er lokale forhandlinger.

Partene sentralt kan også bestemme seg for å sette av penger til lokale forhandlinger. Dette er lønnsvekst som inngår i den samme rammen, men der de enkelte arbeidsgivere og arbeidstakere ute på bedriftene får anledning til å forhandle innenfor rammen, og bestemme hvordan penger skal fordeles. Ulempen er tids- og ressursbruk ute i virksomhetene. Fordelen er at bedriftene selv får større innflytelse. I en del virksomheter kan forholdene tilsi at sentralt avtalte tillegg likevel anses som mest hensiktsmessig for både ledelse og ansatte.

Les mer